Texas - California

Nå sitter vi i San Diego og nyter livet her, nydelig både med skikkelig seng å sove i og med mulighet til å komme seg litt rundt.
Men nok om San Diego, det kommer heller litt meir om byen når vi har nytt den ein dag og to til.

Turen fra Texas var litt av ein opplevelse!
Vi starta fra Big Spring på ettermiddagen og fikk oss ein fin tur til El Paso. Var utrolig fint å få se litt terreng igjen! Fram til nå har det vært heilt pannekake-flatt. Det gjør jo navigasjonen mye enklere i tillegg til å være fint å se på.
Vi landa på Winkler (KINK) for å få oss litt fuel og der traff vi ein kul gammel kar. Til og begynne med, så virka han bare mutt og små-gretten. Men etter noen minutter, så oppdaga vi at det var slik humoren hans var, tidenes tørreste, men nokså morro.
Vi fikk ei lang forklaring om hvordan klapperslanger likte å krype inn i soveposene til folk og sove der, hvis det skjer så må en ligge muse-stille i solsteiken heile neste dag til slangen får lyst til å flytte på seg.

Neste og siste stopp for dagen var Horizon (KT27) nær El Paso.
Der var det inget problem å slå opp teltet og flyplass-manageren blei bare meir og meir snakksalig utover kvelden. Innholdet i termokoppen hans var av samme kaliber som det de drikker på bygdefester i Trøndelag.
Vi sto opp tidlig neste dag og begynte å fly før lufta var blitt for varm og tynn.

Nå var det andre boller med landskapet, vi cruisa i god høyde (8500 ft) og hadde en betryggende høyde ned til det til tider for-revne landskapet under oss.
Dette her er virkelig vill-mark, fantastisk fint å se ned på, det må være slike steder det engelske ordet awesome egentlig er ment for.

Vi hadde en kort fuel-stopp i Arizona før vi fløy over de siste fjellafor dagen ned mot lavereliggende områder.
Nokså spesiell opplevelse å først sitte i flyet med varmeapparatet på for så å stå på flyplassen i tropiske temperaturer iført ullfrotte og langbukse bare et par timer seinere. Det var en lettelse å få skifta over til shorts og t-skjorte!

Siden vi hadde vært så effektive med flyginga (og tjent inn to timer ved å krysse tids-soner på vei vestover) fortsatte vi likegodt enda et hakk bort til Browley, California!
Etter ein koselig prat med flyplass-manageren fikk vi sette opp teltet rett ved sida av flyet vårt. Plaseringa viste seg bare å være litt uheldig da natta kom og noen av sirissene som hadde blitt tiltrukket av lyset vi sov under bestemte seg for å bruke fjesa våre som trampoline.
Her fikk vi treffe både en 747 kaptein som holdt på å bygge opp ein Stearman (dobbeldekker fly fra 30-tallet) og ein gammal kar (født i 1927) som kjørte rundt i en 27 modell T-Ford.
Begge to var bare glade når vi spurte om de kunne vise oss litt, så vi fikk sett godt på mye gammalt og flott der.
Eineste som var litt pinlig var da vi spurte om han med bilen kunne ta et bilde av oss, for da han hadde fått kameraet viste det seg at han ikkje hadde fingre på den eine neven, men det gikk på et vis.

Fra Browley var det bare et kort hopp over litt fjell før terrenget stupte ned og vi så utover stillehavet.
Jeg måtte snakke med legendariske (og berykta) socal approach på radioen, men på tross av alle rykter, så var de både koselige og greie.
Etter ei veldig bratt nedstigning landa vi på Montgomery flyplassen og er herved i mål med det ene av målene for turen: å krysse kontinentet i småfly!

Flyging: Florida-Texas

Naa har vi endelig kommet i gang med det vi kom hit for: flyging.

Onsdag fikk vi ordna med aa leie fly etter mye om og men. Leiebilen blei satt igjen paa Miami internasjonale flyplass og vi tok toget nordover mot Ft Lauderdale. Vi blei henta av Kalle, som tilfeldigvis var en tur i Amerika og saa satte vi oss i flyet ei lita stund etter solnedgang.
Vi floy opp til en flyplass som heter Airglades (K2IS) og ligger i nordenden av everglades. Det var en dritt-plass! Fullt av mygg, varmt og 100% luftfuktighet. En kan tydelig se at Trond ikke er spesiellt glad i mygg med tanke på at han kler seg så godt i tropiske temperaturer. Det blei ei veldig ukomfortabel natt ifort kun boxershorts inne i et knottlite telt (det er saa lite at naar vi lukker dora maa en av oss ligge i fosterstiling) med myggen surrende utenfor telten og luftfuktighet som var saa ille at det dugga i haaret til Trond! -rimelig unikt!

Neste dag gikk opp til Crystal River (KGCG) der vi hadde en super dag med bading og avslapping mens vi venta paa en kaldfront som skulle passere snart.
Dagen etter var varet perfekt og vi kunne sette nesa videre nordover.

Forste stopp var Quincy (K2J9), den fineste flyplassen jeg noen gang har vart paa! Nydelig idyllisk gress-stripe eller asfalt, en kan velge selv. Terminalen er en skikkelig idyllisk sorstats-bygning med hvitt gjerde rundt og et par gamle karer inne som driver flyplassen fordi de liker fly. Anbefales paa det sterkeste!

Neste stopp blei ei nodlanding grunnet blaere kapasitet. Bob Sikes Memorial (KCEW), en noksaa standard og kjedelig plass.

Natta blei tilbragt i terminal-bygningen til Dean Griffin Memorial (KM24) i Wiggins, Mississippi, bare koselige folk der som laaste opp bygningen, lot oss sove paa soffaen der inne og kjorte oss til butikken. Morgnen etter fikk vi spise frokost med en gjeng lokale skogvoktere som opererte et helikopter paa flyplassen der for aa se etter skogbranner.
Vi fylte bensin paa Hart (K3R4) i Lousiana der vi var helt alene paa hele flyplassen, heldigvis hadde de selvbetjening paa fuel-pumpa!
Vi gikk til og med tur paa rullebanen.
Noksaa spesiell folelse egentlig.

Saa passerte vi grensa inn til Texas og landa paa Lexia Limestone (KLXY)
Der oppdaga vi at vi ikke hadde noe San Antonio-kart som vi trengte for aa kunne fortsette videre paa turen.
Vi spurte han som hjalp oss med bensinen, men de hadde ikke et eneste kart til salgs. Saa da var det bare aa sette seg ned og begynne aa tenke paa en mer nordlig rute, for det er litt voldsomt aa fly inn i et omraade en ikke har kart over! Men saa kom det ein mann taxende i et hjemmebygd akrobat-fly og jeg spurte om det var noen flyplass i narheten vi kunne kjope kart paa. Det visste han ikke om, men vi kunne faa det gamle hans; snakk om opptur!
Naa kunne vi forsette som planlagt likevel!

Neste flyplass gav oss sjansen til aa fole paa en spesiell folelse: aa vare de toffeste karene i omraadet!
Lake Whitney state park (KF50) er en offentlig park med nydelig natur, fullt av raadyr, campingmuligheter og rullebane (skulle hatt slikt i Norge). Var rimelig tofft aa kunne taxe flyet opp en 1 km lang grusvei/taxebane som forte til oppstillingsplassen.
Der kunne vi slaa opp teltet under vingen for vi kokte oss mat og la oss. En er jo bare nodt til aa vare toffest naar en har et telt under vingen paa flyet sitt! Neste dag kom vi i snakk med en trivelig kar som viste seg aa vare en av flere paa en kristen retreat for et felleskap fra litt nord for Dallas.
Er noksaa stilig hvordan en kan komme til et mote med bare fremmede folk, fremmed kultur og andre former og likevel fole seg saa heime! Er nesten som familie naar en moter andre kristne.

Etter motet var (nesten) over (maatte gaa etter den forste talen, som vist nok skulle vare den korte, men som etter vaar maalestokk hadde full lengde) satte vi oss i flyet og vinka med vingene til vaare nye venner.
Neste stopp var egentlig bare en rask bensin-stopp paa Brownwood (KBWD) Men saa fikk vi plutselig laane en gammel Dodge Ram og tok en kjapp by-tur.
Byen var ikke noe annerledes enn alle andre byer her, men bilen var en opplevelse, den var stor og tung med nesten en kvart runde dodgang og dro mot venstre, saa det var egentlig vanskeligere enn aa fly. Det er vanlig at flyplasser her har en Courtesy Car som tilreisende piloter kan laane, helt gratis.
Mannen som laante oss bilen var ein veldig trivelig eks-militar type som gav oss tilbud om aa sove i pilot-loungen naar vi maatte trenge det, saa det skal vi prove aa gjore naar vi kommer gjennom de traktene igjen.

Endelig kom vi fram til Big Spring (KBPG) der Trond gjorde sin forste gode landing (den tredje i sitt liv, saa det er imponerende) og her sitter vi, gode og trotte og prover aa skrive noe leslig paa et Amerikansk tastatur (som tross alt er bedre enn det Franske som forrige innlegg blei skrevet paa)
For de som liker aa floge med paa kart, saa er det et kart nederst paa sida med alle flyplassene jeg har vart paa, ogsaa de nye vi kommer innom etterhvert. Flyplassene fra denne turen er stort sett de som gaar paa tvers av landet fra Florida og vestover, resten er fra da jeg gikk paa skole her.

Turen tilbake

Etter over 3400 miles paa amerikanske landeveier er vi endelig tilbake i Miami.
Vi har faatt plass aa sove hos en kamerat fra flyskolen.
Paa veien tilbake hadde vi et par fine dager.
Forste dagen gikk langs (relativt) smale og svingete veier sorover mot san antonio. Etter ei natt rett paa utsida av byen var det klart for feriering! Vi kunne til og med legge oss ned litt og nyte sola 5de lokale saa rart paa oss)San Antonio er nok definitivt den fineste byen jeg har vart i her i landet!Den ser ikke saa veldig fin ut for en kommer inn til sentrum, vel inne i sentrum kan en gaa ned noen trapper og vips saa er det som en annen verden: nesten som ei blanding av Kardemommeby og Venezia.Det kryr av resturanter, broer og kanaler.
Egentlig saa er det slik ein plass at en skulle hatt med seg ei jente og ikkje ein gutt:)
Vel paa vei mot New Orleans hadde vi en trivelig opplevelse: paa ein tur i USA maa en ha seg noen skikkelige donuts!Og langs veien saa vi den: ein skikkelig heimekoselig donut-plass.
Vi stoppa og stedet viste seg aa vare drevet av ein far og sonn. Oppskrifta var ein gammel familie-hemmelighet og smqken var voldsomt bra! Ikke nok med det; folka var heilt unike: begge to hadde fletter i skjegget og virka som de likte jobben sin.

New Orleans var ei anna historie: vi hadde forventa oss en kultur-by med jazz og slikt, men da vi kom inn i den beromte Burbon Street, det var en opplevelse, men ikke i positiv forstand: det lukta slum og besto stort sett av strippeklubber og barer med formiddags-tilbud.Resten av byen var heldigvis mye finere og vi fikk faktisk sett en hjuldamper paa Mississippi!
Og saa har jeg blitt stoppa av politiet, heldigvis saa var det ingenting, men tankene flyr litt naar en ser blaalysa i speilet. Det var til og med en State trooper og de er ikke kjent for aa vare rimelige, men han her var et unntak, ein riktig trivelig kar egentlig.

Til slutt har jeg en liten godbit fra radioen: det var ein av karene i tea party bevegelsen som kom med folgende om global oppvarming: Hvordan kan de liberale idiotene vare saa redde for karbondioksid? De har jo til og med drukket det i brusen sin da de var smaa , alt er bygd opp av karbon. Til og med et barn forstaar at det er helt ufarlig!

Etter 5500km og over 50 timer i bil er vi klare for senga og satser paa aa starte det virkelige eventyret i maaraa:)

FLYGING!

Tilbake paa gamle trakter

Etter to dager til med beinhard kjoring, kom vi fram til Big Spring, Texas og US Flight Academy i gaar kveld.

Det er noe helt eget ved aa kjore slike avstander: tida gaar paa en helt annen maate og tre timer mellom hver pause virker ikke saa galt lenger. Plutselig har Florida, Alabama, Missisippi og Louisiana passert.
Til sammen blei det 2700 km og 25 timer med kjoring (da er pausene trekt fra)
Veistandarden her i landet er helt spesiell: asfalten er gjerne full av sprekker og skjoter. Det humpler og braaker heile tida.Men veien er brei! Det er minimum to filer i hver retning, 20 ,meter gras mellom kjoreretningene og store veiskuldre baade inn mot midten og ut mot kanten.
Fartsgrensene er mellom 60 og 70 mph (96-113 km/t) nesten heile veien det kunne faktisk gaa et par timer av gangen uten at vi sakka under 100 km/t!
Vi sov natt nummer to paa et ukjent sted i enten Missisippi eller Lousiana, vi vet ikke helt hvor. Det var i alle fall godt aa faa sovet noen timer foer vi satte i gang igjen.

Etter ei god natt paa sovesofaen her paa skolen har vi hatt en skikkelig lesedag med forberedelser til den store gullmedaljen (det er teori-prove i maaraa)Litt avbrudd har det blitt: klatring i oljepumper, handletur og et godt maaltid. Ene aktiviteten vaar maa ha sett rimelig merkelig ut for de lokale: det er saa mye jord-ekorn her, saa vi maatte jo prove aa faa tatt litt bilder. Her blir de jo bare sett paa som skadedyr, saa det er vel litt tilsvarende som at noen skulle ha vart paa rotte-safari heime i Norge.
Og slik til slutt bare for aa terge dere heime i Norge som sliter i snoen og kulda: her er det 28 grader om dagen!

Dag 1: Oslo-Palm Beach

Dagen i gaar var ein heller lang dag! Vi starta med aa sove fra litt over ett til halv fem. Da var det bare aa staa opp og lage frokost.

Vi kom oss paa fly baade til London og Miami uten noe saerlig problemer, men da vi var kommet av flyet i Miami, blei det andre boller; leiebilen var ikkje saa heilt lett aa faa til.
Foerst proevde de aa gi oss en bil som var noksaa mye mindre og kjipere enn den vi hadde bestilt.
Da vi endelig fikk vist at vi faktisk hadde bestillt den bilen vi trodde vi hadde bestillt, saa bar det ned i gareasjen. Der var det ingen biler av den typen vi hadde bestillt, saa vi maatte snakke med en av de annsatte igjen.
Det var ikkje noe problem: ho oppgraderte oss til en cabriolet! Eineste saom var litt spesiellt var at det var nesten tomt for biler til utleie, men ingen cabrioleter var utleid. Vi begynte aa se paa bilen og fant raskt ut hvorfor det ikke var noen som var leid ut: det var faktisk ikke ett positivt ord som gikk ann aa bruke for aa beskrive bilen. Etter ti minutter med proeving og feiling, saa gav vi opp. Det gaar ikke ann aa leie en bil som faller ifra hverandre og er nesten umulig aa sette sammen igjen etter foerste gangen en tar opp taket!
Saa vi maatte spoerre om vi kunne faa en annen bil. Han vi spurte viste seg aa vaere en uvanlig serviceinnstillt kar, han spurte om det var greit at vi fikk en Camaro istedefor. Det var nesten slik at det var vanskelig aa tro sine egne oerer, mannen ville gi oss en sportsbil! Saa kom han tilbake med bilen vaar, det var ikke camaroen, (den var blitt utleid) men en Cadillac! En fullblods luksus-bil med skinnseter som er justerbare i alle retninger og en kjoerekomfort av en annen verden!
Da tida kom for aa sove (etter ei natt paa tre-fire timer og ein hoeneblundi ny og ne paa flyet) fant vi ut at det var paa tide aa sove litt.
Vi tok inn paa et motell og DET var godt det! Det var jo over 25 timer siden sist vi hadde ligget paa noe som var antydning til behagelig. (British airways hadde god kneplass, men noen veldig rare seteputer i setene sine, saa sovnkvaliteten der blei saa som saa)
Det var en aircondition som laat som en lastebil, men det var ingen hindring, vi sovna som stein og er riktig saa uthvilte naa. Blir spennende aa se hvordan resten av turen blir!

Følelsen av å fly

Her er et dikt og et par bibelvers som alltid minner meg på hvor nydelig det er å fly.

Diktet blei skrevet av ein 19 år gammel amerikansk pilot (som var misjonær-barn oppvokst i Kina) under andre verdenskrig kort tid før han blei skutt ned.

Oh! I have slipped the surly bonds of Earth

And danced the skies on laughter-silvered wings;

Sunward I've climbed , and joined the tumbling mirth

Of sun-split clouds,- and done a hundred things

You have not dreamed of - wheeled and soared and swung

High in the sunlit silence. Hov'ring there,

I've chased the shouting wind along, and flung

My eager craft through footless halls of air....

Up, up the long, delirious burning blue

I've topped the wind-swept heights with easy grace

Where never lark, or ever eagle flew-

And, while with silent, lifting mind I've trod

The high untresspassed sancity of space,

Put out my hand, and touched the hand of God

-John Gillespie Magee, Jr.

Jesaja 40:31

Men de som venter på Herren, får ny kraft;

de løfter vingene som ørnen,

de løper og blir ikke utmattet,

de går og blir ikke trette

Salme 139:9-10

Tar jeg morgenrødens vinger på

og slår meg ned der havet ender,

så fører du meg også der,

din høyre hånd, den holder meg fast

Flyging er litt sånn som alle andre fine ting, det går ikke heilt an å beskrive hvordan det føles, så da er det meir effektivt med tekst og bilder ting som skaper noe av den samme følelsen.

Så kan folk få et inntrykk av hvordan det føles uten en mengde tekniske detaljer og beskrivelser som står i veien. Teknikken er jo uansett bare et hjelpemiddel.

Arbeidsledig- en nokså oppskrytt tilstand

Nå i mårå skal jeg på jobbintervju, skal bli godt! Er litt spent, men veldig glad for å få positiv respons, det trengs innimellom når en går arbeidsledig.

Det er faktisk overaskende ille å ikkje ha jobb, er faktisk mer av identiteten som er knyttet til det å ha jobb enn en skulle tro. For eksempel noe så enkelt som standard-spørsmålet: hva er det du driver med da? Så må en begynne å forklare at jeg driver og bruker opp de skattepengene du betaler inn :)

Eller når folk spørr hva er det du har gjort i dag da?

"Jeg har sett gjennom finn.no etter nye jobber som passer så nogenlunde til kvalifikasjonene mine, kansje søkt på en, brukt uforholdsmessig mye tid på å se gjennom nettaviser, kjeda meg litt, bekymra meg litt, lest mer nyheter, sett litt på TV, gått på butikken og prøvd å tenke økonomisk, dagdrømt om flyging, angra på at jeg har tatt flylappen, vært glad for at jeg har tatt flylappen og fundert på hva slags jobb jeg kansje får til slutt"

Det ender bare opp med at jeg sier "ikke så mye" og så er vi ferdig med å snakke om den dagen.

Noe av problemet når jeg skal søke jobb er at det er veldig få bedrifter som søker etter folk med flymekaniker og flyger erfaring, så det er stadig telefoner der jeg må argumentere med "at det der kan jo jeg få til" så må en prøve å forklare alle likhetstrekkene mellom det å skru på fly og den aktuelle jobben. Så etter at en har overbevist personen i den andre enden, kommer killer-spørsmålet: "den flygerutdanningen din? er det ikke det som egentlig er drømmen din? hvorfor søker du hos oss? er dette bare en midlertidig jobb for deg"

Til tider føles det som om flygerutdanningen var en stor tabbe, den er kun et hinder i alle andre jobber enn akkurat det å fly og flygerjobber er det ikke så veldig mange av.

Det frister nesten å bare stryke den av CVen, men et hull på 2.5 år ser vel ikke så veldig bra ut det heller.

Folk pleier jo å si at det ordner seg for snille gutter, så da må det vel ordne seg med en jobb for meg også etterhvert (eller så er det kanskje nettopp derfor det tar så lang tid?)

Med jevne mellomrom dagdrømmer jeg om hva jeg skulle gjort med en milliard kroner: da skulle jeg starta flyselskap med usedvanlig kule fly og annsatt piloter i nød.

Eventuelle milliardærer som leser dette oppfordres til å invistere!

Nå er det vel på tide å legge seg, må jo være uthvilt til intervjuet i morgen. Får håpe dette går bra.

Og uansett hva som skjer, så har jeg USA-turen å se fram til, det kommer til å bli en slik opplevelse som ungene mine kommer til å kunne utenat:)