Nå har jeg fått slått meg litt ned her nede i Big Spring, så nå får jeg vel fortelle litt om turen ned og hvordan det er her nede enda det er noen uker siden.
Får vel begynne med turen ned: Begynte å kjøre på ein Søndags formiddag. Tennessee er ein lang stat og jeg kjørte fra øst til vest, så det tok stort sett heile dagen.
Men jeg fikk meg ei fin pause da jeg stoppa i Nashville et par timer og var litt turist. Mens jeg gikk rundt nede i Nashville sentrum traff jeg på en gammel mann som satt på gata og spilte gitar. Så jeg gav ham litt penger og vi begynte å snakke litt. Og det var riktig så intressant: han var omeisende gatemusikant og hadde stort sett vært over heile landet her. I følge han sjøl så var det verdens beste jobb siden en hadde fleksitid og han kunne røyke, drikke og spise som han sjøl ville, så han ville ikkje bytta jobb om han hadde sjansen.
Etter Nashville var det bare å fortsette vestover og jeg overnatta ein times tid etter jeg hadde kryssa grensa til Arkansas.
På mandagen sto jeg tidlig opp og fortsatte vestover. Da jeg begynte å nærme meg Oklahoma, så blei jeg overaska over hvor grønt og frodig det var der borte, jeg hadde forventa meg ein ørkenstat, men alt jeg så var skog i time etter time.
Litt ute på ettermiddagen så kom jeg gjennom Oklahoma city. Jeg hadde regna med at den skulle være større, men det er kansje bare fordi den er blitt berømt på grunn av bombinga og det.
Et par timer etterpå så fant jeg meg ein nydelig plass å sove, det var ein "state park" som besto av ein liten dal med røde sandsteins-vegger og nydelig gras nede i bunnen.
Før jeg la meg til å sove, så hadde jeg tid til å gå rundt og snakke med litt folk og bare slappe av ei stund. Fikk snakka med ein gammal landstryker som hadde budd i samtlige stater untagen Hawaii og sto og snakka lenge med ein gjeng ungdommer som rapellerte.
Utpå kvelden så fikk jeg fyrt opp et stort fint bål og lå rett ved sida det godt pakka inn i dyna mi som var nokså muggen i hjørnene etter å ha bodd så lenge i telt. Over meg hadde jeg tidenes stjernehimmel og jeg tenkte at detta må ha vært omtrent slik som nybyggerene hadde det da de kom i prærievognene sine og sov nede i den samme dalen for et par hundre år siden.
På tirsdag morgen tok jeg meg god tid, men fikk starta på turen nedover mot Texas etterhvert. Denne strekningen var på nokså mye mindre veier, så jeg fikk sett fleire små byer og slikt enn det en ser i 120 km/t på motorveien.
Men ein times tid etter jeg hadde kryssa grensa til Texas, så skjedde det, jeg kjente ei svak svidd lukt rett før jeg så at "sjekk motoren" lyset begynte å lyse rødt og motortemperaturen var plutselig kokvarm. Så jeg måtte stoppe og la bilen kjøle seg ned for jeg snudde og kjørte tilbake til nærmeste by: Wichita Falls der det var for seint på ettermiddagen til å få gjort noe med det, så jeg måtte overnatte og få det gjort dagen etter. Det tok omtrent fire-fem timer, så jeg fant meg ein liten kafé der jeg kunne sitte i mellomtida. Da jeg kom tilbake viste det seg at problemene med bilen var mindre omfattende enn det jeg hadde trudd, så den var ferdig i god tid og jeg kunne komme meg ut på veien igjen.
På vei gjennom Texas fant jeg ut at de to tinga som er typiske for vest-Texas må være vindmøller og oljepumper, det er en god del oljepumper og tusenvis av vindmøller her.
Litt ut på kvelden kom jeg meg endelig ned til Big Spring. Det var litt rart å kjøre rundt i denna lille byen og vite at det skal være heimen min det neste året. Etter å ha sett litt på flyplassen her, så fant jeg meg et lite motell og venta spent på neste dag som blei den første dagen min i ny jobb, ein jobb der jeg faktisk blir betalt for å fly!
Neste dagen blei ein av de dagane med mane nye ting: jeg traff sjefen, som er ein veldig trivelig kar fra Os ved Bergen, jeg traff Castle, ein Inder som jeg bur på rom med, jeg fikk flytta inn i det nye rommet mitt, fikk ei omvisning på skulen og ein mengde papirer med prosedyrene for skulen her.
Etter jeg var vel innflytta i internatet så har vel tida egentlig gått veldig fort, det har blitt ein del flyging, mange seine kvelder med venner på internatet, og jeg har funnet meg ei kirke og ei kristen student-gruppe på det lokale colleget.
Her er et bilde av skolebygget til US flight academy som jeg jobber på.
Det er ein ny type mestrings-følelse med å lære opp andre folk til å fly, både følelsen når en har tatt med opp ein skeptiker og viser han ei perfekt landing for så å få høre at det her var mye meir morro enn han hadde trudd, så han vil bli elev på skulen her. Eller følelsen av når den første eleven min gjorde den første perfekte landinga og jeg vet at det er ingen andre enn meg som har lært han opp.
Og nå på fredag så gikk turen til Dallas for å plukke opp Pappa og Mari på flyplassen, det var vannvittig godt å se de igjen, det har jo vært et heilt år siden sist jeg så dem. Og nå denne helga har jeg kost meg som bare det!
