Jeg husker da jeg var liten og gikk i fjellet: jeg så på den første bakken og var overbevist om at toppen lå rett oppi der. Når jeg begynte å nærme seg, så så jeg at det var enda ein bakke, kansje både lenger og brattere.
Etter endel av disse "toppene" så venner en seg liksom til tanken på at det er nok ein kneik til, når en endelig nærmer seg den ekte toppen, så forventer en liksom at det skal åpenbare seg ein ny kneik i det en kommer over kanten.
Ein av de små historiene som stadig blir fortalt i familien her er fra da jeg var liten: Vi hadde vært et sted der det var folk som seilte rundt på seilbrett.
Det var stor stas for ein lien gutt å sitte og se på når disse bretta seilte rundt. Ekstra morro var det når de velta. (og det skjedde jo rett som det var)
I lange tider etterpå så kom det en liten guttestemme full av forventning hver gang jeg så en seilbåt: "den velter nok snart"
"det der er nok ikke toppen"
"den velter nok snart"
Slik er det med flyginga for tida, jeg har nesten gitt opp tanken om at det kommer til å gå knirkefritt fra her, for hver gang jeg har trodd det, så har det åpenbart seg en ny og brattere bakke. Jeg tør nesten ikke håpe at resten av utdannelsen skal være anderledes, hva om det plutselig dukker opp en ny topp.
Eller hva om også den nye skolen har ting å skjule, kansje de også er bedre på å ta penger enn å ta ansvar, kansje de også legger ned snart...
Forventninger formes av tidligere erfaringer og akkurat nå, så er ikke de erfaringene noe å skryte av. Hvis jeg skulle stole på mine erfaringer når det gjelder flyskoler, så burde jeg støype føttene mine fast i sement, slik at jeg ikke kunne gjøre noe så dumt som å sette meg opp i et fly igjen.
Jeg burde strengt tatt gi opp!
Men så er det slik at det er en ting til som er med på å forme forventningene: tanken på det der fremme, tanken på at det kansje er en topp på dette fjellet også. Hadde fjellturer bare bestått av motbakke, så hadde det jo ikke vært noe å skryte av, men når en kommer opp over toppen og ser ut på verden der nede, så blir det plutselig verdt det!
Så jeg skal ikke gi opp flyginga, for jeg har et håp om at snart så kan jeg se meg tilbake og tenke: "det der var en stri motbakke, men det var verdt slitet"
