Liten verden

Nå for noka dager sida så satt jeg på kontoret da det kom inn et par i 50 åra, jeg begynte å snakke litt med dem og etter et par setninger så fant jeg ut at aksenten deres var såpass kjent at jeg fikk prøve meg med Norsk. Og jammen så var de Norske!

Vi blei sittende å snakke litt , er jo alltid trivelig med Nordmenn å snakke med. Og plutselig så spurte kona meg om det var meg som skreiv den der bloggen "til værs eller noe sånt"

Det må være det en kaller sammentreff, når villt fremmede folk både leser den og stiloler opp på kontoret mitt.

Innlegg nr. 200, thanksgiving og hva som skjer når en bur i fastfoodens hjemland

Det her hadde nok ikke norsk-lærerene mine trudd, men nå har jeg faktisk skrevet 200 innlegg her på bloggen, heilt frivillig. Skriving er ikkje så ille når en ikkje blir retta på:)

I forigårs så blei jeg invitert til å spise thanksgiving-lunsj hos ein som jeg flyr med.

Jeg reiste over i 12-tida og blei møtt av god matlukt og koselige folk i døra. Det var Kevin, som jeg flyr med, kona hans, ein sønn som er politi, kona hans og ei lita jente på 6 år. Vi blei sittende og snakke ei stund før resten av gjestene kom og vi kunne begynne å ete. Den maten der var gode greier altså! Kalkun, brunsukker-glasert skinke, saus, gratinert oste-potetstappe, søtpoteter, kalkunfyll, rundstykker, cranberry-saus og ein heil mengde paier til dessert. Beste måltidet jeg har hatt på lenge!

De andre gjestene var to gamle par, et militær-par som budde rett over gata der og foreldrene til Kevin. Kona i huset rett over veien var litt av ei dame, ho var opprinlig fransk, men hadde flytta hit for ca 50 år sida. Aksangen var fremdeles på plass og ho var veldig så livlig. Då noken nevnte på noke om et ekorn som bikkja hadde drept, så tok ho heilt av og kjefta og smalt, men på et nokså godmodig vis.

Ellers så må det nok innrømmes at nå har det gått som det går når en bur i hamburgerenes hjemland, så har det gått som det ofte går. Jeg veide meg i dag og der har det gått oppover.. 2 kilo på to år.

Så det er ikkje så spinngale tross alt.

Små barn store gleder

Her er en video av et av høydepunktene i hverdagen her i Texas:

:

Det er jo nesten litt sørgelig at det å vri på ei flaske blir regna som et høydepunkt, men jeg er jo som kjent glad i alt som smeller, så hva er vel bedre enn gratis smell med prosjektil:)

for mykje kaffi

Nå nærmer klokka seg tre på natta og jeg ligger i senga og er lysvåken. Det blei vist litt mykje kaffi for min del i kveld, lagde meg god sterk norsk kaffi og den var så god at e drakk ein heil mengde av den (nærmere en liter), så nå ligger e her og angrer.

Håper ikkje e sovner i timen på skulen i mårå...

det hadde vært litt flaut i og med at det er meg som underviser.

detaljer?

"every time you make a choice you are turning the central part of you, the part of you that chooses, into something a little different from what it was before"

Jeg leste ei bok av C. S. Lewis i dag da denne lille setningen plutselig dukka opp.

Det høres liksom så ubetydelig ut: "litt forskjellig" ikke mye, bare litt. Men det er ikke bare litt, for hvert valg skaper fundamentet for neste valg.

Faren her er at en kan forandre seg over tid til noe en i utgangspunktet ikke hadde lyst til å bli, bare ved å ikke være bevisst. Men hvis en har dette i bak-hodet når en tar alle de små valga, så kan det jo hende en ender opp med å nå et potensiale en ikke engang hadde drømt om at en kunne nå.

Tenk hvordan alle de små avgjørelsene, hvis en er bevisst, kan få store utslag hvis de blir tatt nogenlunde i samme retning. Og best av alt: hva kan skje med livet som kristen, med jobb, venner og hele samfunnet hvis en bare har de små valga i bakhodet.

Kan det være at det ikke finnes noe slikt som et ubetydelig valg?

25 år og like uetablert

Nå har jeg faktisk passert halvveis til 50, men føler meg fremdeles ikkje heilt voksen ennå heldigvis!

Nå har de fleste av de jeg har gått på skole med er begynt å bli nokså etablerte, de er ferdigutdanna og ute i jobb. Men jeg synes jeg er vel så heldig egentlig, enda jeg jobber mer eller mindre som lærling. Det er fremdeles et par år til jeg er heilt ferdigutdanna, jeg har bodd i 7-9 forskjellige boliger (alt som etter en teller) siden jeg flytta til Sola for å gå på skole.

Hvis jeg hadde kjørt på med allmenfag og den løypa, så kunne jeg faktisk ha vært ferdig med ei mastergrad og vært ute i jobb nå, men kunne jeg valgt så ville jeg gjort det samme om igjen. Det har vært 25 spennende år til nå og jeg satser beinhardt på at det skal bli fleire opplevelser de neste åra.

Det blei nokså rolig med feiring på torsdag, først jobbing som normalt med ein litt ekstra god lunsj. Eineste antydning til galskap var at det var åpen scene her på colleget om kvelden. Ein del av de jeg kjenner her hadde mast felt om at jeg måtte vise litt flammesluking.

Det gikk fint ei stund heilt til jeg skulle vise meg og endte opp med det nokså greit brannsår inni albuen, så nå går jeg rundt og ser ut som en sprøytenarkoman. Mamma hadde sikkert sagt at jeg har godt av det når jeg er så dum.

Den siste veka nå så har jeg ikke fått flydd, men hatt klasseromms-undervisning. Det er mer utfordrende enn det jeg hadde trudd, men en lærer veldig mye av det, akkurat som å være på skulen igjen, bare at en studerer for å få seks i alle fag istedefor å studere "nok"