San Diego og turen tilbake

Naa er vi kommet til Big Spring og har faatt tilgang paa data igjen, saa her er litt om det vi har opplevd de siste dagene:

Etter landinga paa Montgommery (KMYF) blei vi henta av Marie, ei venninne til Trond. Ho kjorte oss heim til seg og hjalp til med litt veiforklaringer og flip-flop-kjop (et must i San Diego)
Marie kunne virkelig kunsten aa benytte den minste luke i traffikken, selv en taxi-sjaaffor i midtosten kunne hatt noe aa laere her!
I nye flipflopper gikk turen ned til San Diego University aquaplex, et fint basseng-anlegg med havutsikt og stor "se og bli sett"-faktor.
Vi folte oss ikkje som stjernene ved bassenget med vaare shortser som slutta over kneene og camping-skjegg paa henholdsvis tre uker og to++ mnd. Men vannet var godt og sola enda bedre, vi var godt beskytta bak solfaktor 50 solkrem med konsistens som meirei-smor og vidunderlige kvise-fremkallende egenskaper. (kjopt paa USA sitt svar paa europris)

Etter ei hard solings-okt fikk vi ei omvisning paa universitetet av Marie, det var en utrolig fin plass! Gronne plener, staselige bygninger, fontener og mye ungdommer som saa veldig unge ut til aa gaa paa universitet (kansje vi begynner aa bli gamle)

Huset vi sov i laa tilfeldigvis i berykta Fraternety Row, De fleste har vel et lite inntrykk av de karene der fra film og den virkelige varianten var omtrent like hard paa festinga, men saa betraktlig yngre og mer pinglete ut.
De holdt det gaaende med festing hver natt, til langt ut paa natta. Heldigvis for oss har vi ikke vart bortskjemte paa hverken komfort eller stoynivaa i det siste (en blir ikke kravstor av aa sove i telt paa flyplasser) saa naar vi hadde ei myk seng, saa sov vi godt til tross paa hardnakka festing og kommunikasjon paa fullt volum utenfor vinduet.

Dag nummer to fikk vi en guida omvisning paa La Jolla, det finere omraadet i byen, med nydelige hus langs strandkanten og lange, hvite strender.
Fordi om det nok var et sosse-strok, saa hadde de klart kunst-stykket aa bevare sjarmen, det var virkelig ein plass jeg kunne tenkt meg aa bo!

Siste dagen var nok hoydepunktet, vi tok med haandklaer, mat og smorte vaart ned til stranda.
Det var ikke noen hvilken som helst strand, det var Pacific Beach, ei av de beste strendene i omraadet, med fullt av butikker som selger is og barer en kan gaa i hvis behovet for noe sterkt skulle melde seg paa formiddagen.

Det var nydelig vaer med ca 30 grader i lufta, det var vi jammen heldige med, for til vanlig bruker det ikkje vare strand-temperaturer i November.

Vannet var ei anna historie, det kjennes kaldt ut, sikkert delvis fordi det var saa varmt paa land, men det var ikkje veldig lenge en skulle vare uti for det saa godt ut med litt sol. (Vannet var nok gjerne kaldest i folge meg (Anders), for i folge Trond saa var det noksaa godt)

Som takk for veldig godt vertskap fikk Marie bli med opp paa en liten tur i flyet vaart, vi floy ut mot havet og fikk med oss en solnedgang fra 800 fot og byen i morket med alle lys tent paa vei tilbake.

San Diego er nok den fineste byen vi har vart i til naa her i landet, nydelig oppladning til resten av turen! Er absolutt et sted som er verdt et besok hvis en er i omraadet.

Da vi hadde faatt pakka bagasjen inn igjen i flyet var det tid for aa begynne paa den lange turen ostover igjen.
Vi letta ca en time etter solnedgang og hadde tidenes utsikt over byen som var opplyst med millioner av smaa lys fra hus og biler, det blir et ekstra fint syn naar en kan se det i kontrast mot sjoen som er totalt svart.

Natta blei tilbragt paa Blythe, som maa komme hoyt paa lista over verdens kjedligste plasser.
Den saa saa fin og gronn ut paa kartet, saa vi hadde litt forventininger, men desverre saa er fargene paa kart koder for hoyde over havet, ikke for palmer og flotte gressplener aa slaa opp telt paa.
Etter landing opplevde vi noe mystisk, det var en mann vi provde aa faa kontakt med som fossvant i lose lufta, vi var bare noen faa meter unna, saa det her forstaar vi ikke.

I mangel paa gronne, myke plener aa slaa opp teltet i, saa la vi oss bare til under vingen paa flyet rett paa betongen.

Det har seg slik at jeg sover litt tyngre enn Trond, saa da jeg vaakna opp og var fornoyd med en god natt, snakka han om en mengde fly som hadde vekket han med javne mellomrom gjennom natta. Godt med et godt sovehjerte!

Lordag brukte vi paa aa fly tilbake fra California til Texas, ikke daarlig aa krysse to tids-soner paa en dag!
Ruta var identisk til den vi floy paa vei vestover, men heldigvis hadde den gode medvinden fra turen bort gitt seg, saa vi slapp aa stange mot vinden.
Strekningen fra Casa Grande til Wilcox er nok den absolutt fineste strekningen paa turen, nydelig natur, store fjell og frodige daler. Litt av det meste egentlig!
Da vi landa i Wilcox, oppe i hoylandet i Arizona hadde vi en morsom opplevelse, vi traff en kar som floy en Piper-Cub fra Michigan til California.
Han hadde stoppa paa en liten flyplass naer El Paso for aa fuele og hort snakk om to europeere som floy gjennom landet med en liten Cessna og telta paa flyplassene. Skal sei ryktene gaar!

Da vi landa i El Paso for andre gang paa ei uke snakka vi med flyplass-mannen som blei beskrevet fra turen bort, han med den skarpe kaffien.
Han var en ihuga lokal-patriot og blei helt i hundre da vi spurte om det var noe aa se paa i omraadet.
Vi kunne se baade det ene og det andre, men storst av alt var "the smokestack" som vi faktisk hadde hort mye om sist gang ogsaa.

"It is the biggest smokestack in the USA, at the time it was built it was the tallest structure west of the Mississippi" Han var tydelig glad i pipa si!

Vi hadde ikke hjerte til aa fortelle om den pipa vi hadde flydd forbi tidligere paa dagen saom var betraktlig hoyere.
Han lot oss til og med faa laane en bil, saa vi kunne se smokestacken.
Vi kjorte bort og blei vel strengt tatt ikke veldig imponerte, men det var morro aa faa en tur gjennom El Paso. Hoydepunktet var nok aa se gjerdet inn mot Mexico, et fire meter hoyt monster som nesten gjor det vanskelig aa tro at det kan finnes ulovlig innvandring. De gjor det kansje paa litt andre steder.
Vi spanderte paa oss en biff-middag med 400 gram kjott og en liten klatt tilbehor, slik fordeling kan en like.
Det blir ikke varre av at det det koster det samme som en liten tallarken luxus-ris paa den lokale kinaen paa Randaberg!

I dag hadde jeg (Anders) hoydepunktet til naa paa turen, det foregikk slik:
Vi vokna av en hissig moped-lignende lyd og saa at det var noen aluminiums-ror trekt med toy som kom taxende forbi, en ultralight, den amerikanske varianten av mikrofly, som en kan fly helt uten sertifikat, bare det veier under 254 pund naar det er tomt, saa vi snakker ekstremt lite fly!
Etter tannpuss og frokost gikk vi ut paa stripa for aa se. Det var et lite gront fly som surra runt, det var bare saa vidt det flytta paa seg der oppe paa himmelen, men etter ei strund landa det og vi snakka med dama som eide det, ho pleide aa komme for aa fly hver sondag.

Jeg bemerka til Trond paa Norsk, at hvis jeg fikk sjansen, saa ville jeg provd det det paa to-sekunders varsel, og rett etterpaa snur ho seg mot meg og spor: "do you want to try it?" paa gebrokkent spansk-engelsk.

Jeg var ikke vanskelig aa be, saa etter et par minutter hadde jeg faatt laant meg ei jakke og et par hansker. Det aa faa til en skikkelig brief paa hastigheter og prosedyrer viste seg aa vare en utfordring paa grunn av spraakbarriare.

Her er den briefen jeg fikk: " Take off you go full throttle, six seconds and you fly. 30 knots climb, 40 cruise, 45 landing. 6000 rpm on cruise, but if 4000 the engine stop, that bad! If you wonder about something, the plane will tell you. Enjoy!"

Det var et fly av denne typen her, saa ikke saa veldig stort, akkurat.

Etter en betryggende start med motorstopp under taxing pga for lavt turtall fikk jeg endelig lina den opp med rullebanen, var noksaa spent, sarlig etter denne kommentaren da jeg spurte om det var vanskelig: "the cessna is easy, tis one is harder, but you are ok!"
Med dette i tankene gav jeg full gass og etter fem sekunder floy jeg! Dette her slo til og med folelsen av den forste soloen min!
Den lille maskina klatra som et uvaer og det var ufattelig fint aa kunne sitte og dingle med beina hundrevis av meter over bakken!
Landinga var da ting begynte aa bli intressant, for det forste var jeg ikke sarlig lysten paa aa faa motorstopp, saa nedstigningen foregikk med noksaa mye motorkraft, det var ikke noe problem, maskina hadde luftmotstand som en laave, saa farten gikk nesten ikke opp.
Det som var varre var at det var en crosswind (vind fra siden) og maskinen hadde bare side og hoyderor. En trenger egentlig balanseror ogsaa for aa lande i sidevind!
Jeg kom inn sakte og flata ut ca en halv meter over rullebanen. Etter aa ha flydd der noen sekund tok jeg mot til meg og landa.
Men oops, der tok vinden tak og ville tyvinge meg av banen, saa i siste oyeblikk gav jeg gass og suste over gress-tustene i rullebane-kanten med 30 cm klaring. Heldigvis saa klatrer den slags maskiner oyeblikkelig naar en gir gass, saa det foltes helt kontrollert.
Landing, forsok nummer to var en anne historie, klok av skade fra forste gangen la jeg meg helt til hoyre paa rullebanen, saa da vinden provde aa dreie meg mot venstre, var det plenty av rullebane aa rette opp paa.
Jeg stoppa motoren og trilla bort til gjengen som venta paa bakken. Tror nok ho var litt letta at landinga hadde gaatt godt til sist, men ho gav likevel tilbud om at jeg kunne komme tilbake og fly naar jeg ville. Skulle gjerne ha vart litt mer i El Paso omraadet.
Det her er skikkelig flyging, med vind i haaret og et fly som ikke kan brukes til annet enn aa kose seg!
Det her er nok en drom som har gaatt i oppfyllelse for min del, har alltid hatt lyst til aa prove noe slikt!

Paa vei tilbake fuela vi i Pecos (KPEQ) der de hadde gratis burrito flyllt med bare kjott til alle som stoppa innom!
Slik service skulle de hatt i Norge, der er det bare landings-avgifter som venter.

Og naa er vi tilbake i Big Spring som blir basen de neste dagene. Skal prove aa legge ut litt bilder en dag, men sliter litt med det forelopig.