MacGyverisms

MacGyverisms e et engelsk ord for det å finne kreative løsninger på praktiske problemer der en bruker det en måtte ha for hånden. 

E måtte trø til med ei lita ei i går, skulle bake småkaker, men så hadde me bare ei rist som hadde stengane uvanelig langt fra hverandre, så deig-klumpane dro med seg bakepapiret tvers gjennom rista. 

E kunne jo ikkje bare gi opp, så då var det bare å tenke på noke lurt.

Så då tok e bare å stifta papiret sammen i begge sidene, så det var spent stramt over rista, simsalabim, der hadde e ei javn fin flate å steike kakene på. 

Ellers så var e i butikken i går, gikk litt meir rundt enn det e bruker og gjett å e fant: Knekkebrød. De hadde både Kavli og Wasa, så det var bare å velge. Litt lenger nede fant e sursild, både normal og i rømme. Det heva rett og slett livskvaliteten litt å kunne ha knekkebrød med brunost til måråmat. (brunosten kom i pakke heimenifrå)

Lærte forresten ein ny ting då e skulle bake kakene. Det finnes tydeligvis to typer papir som ser ut som bakepapir, det e ekte bakepapir som e satt inn med fett av noe slag og så er det det søpplet e kjøpte som var satt inn med stearin eller noke. Heile leiligheten var full av stearinlys-røyk då e åpna ovnsdøra.

Smittefarlig

I dag prøvde e meg på å gi blod. Det virka nokså greit, dei reklamerte til og med med at en fikk ein gratis kinobillett. Det begynte med at e måtte fylle ut ein heil mengde skjemaer. Egentlig virka det nok som om det var litt tvilsomt om de ville ha blodet mitt, for e var jo nødt til å krysse av på at e hadde vært i både India og Etiopia. 

Etter at de hadde gått gjennom papirene mine, så fikk e gereie på at e ikkje kunne gi blod på grunn av smittefare. Det som overraska meg var grunnen: e hadde bodd i Norge og de var redde for at e kunne ha ku-galskap!?! Hverken Etiopia eller India var noe problem.

Kokosnøtt-slang

I natt i to-tida stakk Stian, som jeg går i klasse med og meg bort på skolen ein tur og henta oss 8 kokosnøtter.

Det gikk overaskende lett å klatre opp i palmene, så var det bare å knipe seg fast mens en vrei av netane. Men det å komme seg ned igjen var et keilt anna kapittel Det beli til at e kneip rundt palma med beina og sklei ned, det resulterte i slitne bein og litt oppskarpte underarmer. 

Blå og brune striper

Nå de siste dagane har det vært litt problemer med flya. Først skulle e ut og fly på søndag. Det var fint vær, men på preflight-inspeksjonen oppdaga me at flyet lakk olje som bare det. Ut under motoren, så opp over flappen. Skikkelig stygge brune striper:(

I dag skulle e ut og fly, reiste  bort på skulen og begynte å preflighte. Me fant noka lange blå rennemerker i nærheten av drneringspunktene for bensinen. Lekasje med andre ord. (bensinen er tilsatt blått fargestoff for at en skal se forskjell på forskjellige oktan-tall og for at lekasjer skal være lettere å finne) Då me gikk inn og spurte var flyet tatt ut for reparasjon kveldan før, det var bare at de hadde glømt å gi beskjed. 

Så nå er begge to motors-flya ute på vedlikehold.

Idioti

Så akkurat ein reklame for ein bar: "thursday night is bike night, show your keys and get 15% off" 

Det e i prinsippet ikkje lov med fyllekjøring her i landet, men politiet bryr seg veldig lite så lenge en ikkje krasjer. Hadde det vært opp til meg, så skulle de ha stått på utsida hver torsdag og tvunget samtlige folk som starta opp sykkelen og var full til å knuse sin egen sykkel med slegge. Etterpå så kunne de ha fått ei kraftig bot, mista sertifikatet i noka år og gjerne litt fengsel. 

Trafikken e nok det farligaste en kommer ut for her borte, det e ingen kjøreopplæring, 16-års grense, 10 minutters oppkjøring og fyllekjøring er helt normalt. 

Multi-engine

Nå har e endelig fått begynt å fly to motors-fly, Piper PA 44 Seminole, for de meir interesserte.

Det e veldig morro å endelig ha kommet så langt! Når flyet har to motorer så føles det liksom veldig mykje meir skikkelig og så går det fort sammenligna med det e har flydd fra før (cruiser lett på 130 kt/240 km/t) 

Når en stiller seg opp i enden av rullebanen og ruser opp begge motorane, så føler en seg nesten som ein trafikkflyger, enda flyet ikkje har plass til meir enn 3 folk hvis det e fullt av fuel. Men det e jo ikkje bare morro heller, det e nokså mange sjekklister som må puggast.

Nå som e har begynt å sette meg inn i systemene så har e funnet ut at det e ein myte at fly e moderne og så videre. I sjekklista så står det: "clock: wound and set" 

Er det egentlig verdt det?

Av og til begynner e å lure på om det egentlig var så lurt, heile detta Amerika-eventyret mitt. 

For det første så e e 4 måneder på overtid, sammenligna med det skolen påsto var vanlig da de snakka fint og e signerte kontrakten. Fem-seks måneder ekstra er ein nokså kraftig smell for budsjettet. Så kom den fine "julegava" i form av ei nokså saftig regning og det ser ut til å bli meir når me kommer heim.

"Samarbeidet" med skulen i Norge føles som å svømme mot strømmen!

"Pelican Flight Training Center" er bare ein liten, forfallen, ein-etasjes bygning og det e ikkje ein gong alle flymekanikerane deres som snakker Engelsk. 

På den positive sida e det jo flyginga, det e fremdeles like nydlelig hver gang hjula løfter seg fra rullebanen! Nesten merkelig at det kan være like fantastisk etter 260 timer, så blir e fremdeles heilt varm inni meg når e får sett solnedgangen fra flyet eller klarer å få til ei perfekt landing. 

Når en mestrer noke nytt eller får enda et sertifikat.

Det at aerodynamikken fungerer hver einaste gong.

At alle de små delane i flyet er satt sammen så fint at det fungerer nesten som ein forlengelse av kroppen.

Når e vrir rundt tennings-nøkkelen så finner e ut av det: det e verdt det! 

Ikkje ein dans på roser, men fremdeles det beste i verden!

Pannekaker

Nå har e gjort ein stor oppdagelse! 

Det går an å lage norske pannekaker med norsk smak av amerikanske ingredienser. 

Egentlig så e det vel nokså selvsagt, men e har bare ikkje tenkt på det før. 

I går kveld, så lagde e pannekakerøre på ei flaske og satt i kjøleskapet, så blei det god frokost på meg i dag:)