Tur til New Mexico

I går så fant jeg ut at det var for gale å bare bu ett par timer fra grensa til New Mexico uten å noengang komme dit, så da reiste jeg bare. Hvis en begynner å planlegge slikt for mykje, så blir det aldri noke av.

Så på lørdag i 2 tida satte jeg meg i bilen og begynte å kjøre vestover. Holdt meg unna hovedveien (I-20), så det var ikkje så mykje biler der. Veiane her i landet er litt anderledes enn i Norge, en kjører 10-20 minutter, så er det ein liten sving før veien går rett framover i 10-20 min. til. Og så må en jo ta fram fartsgrensene:

se på det skiltet her som sto langs veien, hadde 75 mesteparten av tida. 75 miles er 121 km/t og så må en som regel holde fire-fem over for å ikkje bli forbikjørt kontinuerlig. Det er noke jeg kommer til å savne når jeg kommer heim.

Da jeg var kommet fram til Carlsbad så traff jeg på ei stakkars gammal dame som var så fortvila: ho måtte ha hjelp med å bryte seg inn i ein bil.. for nøklane hennes var festa til veska som lå på førersetet. Med hjelp av en kleshenger og leathermannen min fikk jeg opp døra til slutt. Det som var litt komisk var at det var tydligvis ikkje første gangen ho hadde låst inn nøklane sine og ho meinte at jeg virka rutinert og brukte lita tid på innbruddet, men jeg forsikra ho om at jeg aldri hadde brukt det til noe ulovlig.

Da jeg kom ned til Carlsbad Caverns nasjonalpark som var målet for turen, så traff ein riktig så trivlig kar som var på tur med sønnen sin på sju år.

Jeg inviterte meg sjøl bort på besøk til leiren deres og det var veldig så morro! Vi reiste og kjøpte inn matvarer i bobla hans (ein 1969 modell med koselig eksos-lukt og akkurat passe mykje motorlyd inne i bilen)

Da vi kom tilbake så laga faren mat mens jeg lærte guttungen hans å lage stekt banan med sjokolade. Vi blei sittende oppe og snakke ei god stund før det blei leggetid. Siden jeg ikke har noen sovepose her, så besto senga mi av tre lag med tepper og mange lag klær på kroppen. På tross av litt enkelt sengetøy, så var det ei av de beste nettene jeg har hatt på lenge: det er ingenting som å ligge og se på stjernene mens en blir trøttere og trøttere. Bare for å gjøre det enda bedre, så var det så mange stjerneskudd at jeg mista tellinga til slutt.

I dag tidlig våkna jeg opp til nydelig (om enn litt svak) kaffilukt og frokosten var allerede i komminga da jeg kom meg ut av senga. Vi fikk oss ein liten latter av et uhell sønnen hadde hatt kvelden før: da han skulle gå på do så viste det seg at den var under oppussing, så alle doane var satt på utsida i mellomtida. Det faktum at de ikke var kobla til var ingen hindring for ein liten kar som måtte noe veldig, så han bare kjørte på. Tenker han som driver på med oppussinga kommer til å lure når han skal montere de igjen.

Etter ein nydelig frokost så var det tid for å gjøre det jeg egentlig var kommet for å gjøre: gå tur i den store grotta oppe i nasjonalparken. Det var litt av ein opplevelse! Over alt var det stalagmitter og de andre som jeg altid glømmer navnet på. Det var ein tur på omtrent tre timer der en kontinuerlig blei overaska over hvor mye flott som finnes der nede.

Vel oppe på overflata så var egentlig planen å bare kjøre heim igjen, men da jeg så et skilt til denne velklingende turstien,

så klarte jeg ikkje å dy meg. Det er jo omtrent den siste sjansen min til å få sett ein klapperslange i live.

Reptil-messig så blei turen ein bomtur, men du og du fopr ein natur!

Det blei ein tur på drøye to timer mellom høye fjell som var veldig forskjellige fra det meste en ser i Norge.

På vei heim, så fikk jeg sett hundrevis, hvis ikkje over tusen av disse.

Når det kommer til stedsnavn, så er det jo en kjent sak at amerikanere er kreative, men den her var ny for meg!

Og nå for ei lita tund sida så kom jeg endelig heim til hybelen min. Etter ei nydelig helg, så måtte jeg til slutt se den harde virkligheten i øynene: jeg må pakke nå! Og jeg som hater pakking, men det er vel verdt det, for på onsdag setter jeg meg på flyet heim til kjære Norge.