Ut på eventyr igjen

I går fant Yoni og meg ut at det var på tide å ut på litt eventyr igjen. Dagens oppgave var å komme ett skritt nærmere cowboy-tilværelsen (han har veldig bestemte meininger om at når en bur i USA, så må en bli cowboy og det inkluderer å: kjøpe hatt og boots, lære å ri og å skyte med winchester og revolver) 

Vi fant ein rideskole, men det var ingen folk der. Er nesten merkelig hvor skummelt det er å gå inn på andres eiendom her borte, folk er veldig glad i privat eiendomsrett og retten til å forsvare den. 

På vei opp til rideskolen hadde vi et lite eventyr: vi stakk innom ein aligatorfarm. Problemet var at detta skulle være lavbudsjetts-tur og det kosta penger. 

Då me spurte ei av vaktene om å mykje det kom til å koste så lente han seg litt over mot oss og sa: "hvis dere later som om dere allerede har vært på tur med sump-båten så kan dere snike dere inn og se på aligator-showet" Me gjorde som han sa og sneik oss inn. Det var nokså morro! Var ein kar som gjorde alle mulige slags ting med aligatorene. Og så blei det jo litt ekstra spennende fordi me egentlig ikkje skulle være der. 

Etter showet var ferdig fikk me lov til å ta bilder med ein aligator i nevane. 

Meg med ein aligator

Dyrepasseren med ein aligator

Akkurat som på film

Faiz (ein jeg deler leilighet med) og meg satt ute på verandaen og så på film i kveld, da det kom fire politibiler inn på området. Ei lita stund etterpå kom det ein politimann snikende forbi rett under oss med pistolen i neven klar til bruk. Trur faktisk det er første gang jeg har sett en pistol som er klar til bruk mot noke anna enn ein blink.

Lurer på hva det var for noe. 

Heilt normal eller heilt gal

Det er to ting som virker skremmende å ende opp som: heilt normal og heilt gal

Hvis en er heilt normal, så går livet med til heilt normale ting, det er sikkert fint det. En har en jobb, hus bil kone osv. og åra flyr, gjelda blir nedbetalt og en blir drevet med av resten av samfunnet. De gror fast. Til slutt ser en seg tilbake og innser at det var ok, livet er litt som et referat. Men en tenker: hva hvis... 

På den andre side så har en de som er helt gale og kaster seg på ethvert påfunn. De gjør alt, men gjør det ikke lenge nok til å egentlig gjøre noe som helst. De blir rotløse. De har hatt skikkelig spennende liv, men når de ser tilbake så er det som ei novellesamling, bare enkeltstående episoder. 

Tenk å klare å balansere på midten der et sted, å ha mål med livet som krever at en må ta valg som ikke er normale, ting som virker som galskap utenifra, men som fører mot et mål. Rett og slett å kunne ta med det beste fra både det normale og det gale.

Kansje en kan se tilbake på livet til slutt og se at det er blitt til en roman der historia vandrer hit og dit, men likevel har framdrift. Historien blir for stor til at en kan være hovedperson, men en føler ikke at en har blitt frarøvet noe. Følelsen en sitter igjen med er at en har fått noe verdifullt.

Sitte ute og snakke om natta

Det å sitte og snakke lenge om natta er nokså fint, mye av det en tenker på om dagen blir mindre viktig, en blir litt mer filosofisk anlagt og åpner seg mer opp.

Eineste som mangla her var litt mindre lysforurensing og et bål, så hadde det vært heilt perfekt.

Nå har jeg akkurat kommet inn etter å ha tilbragt fire timer på verandaen der jeg snakka med en av de jeg deler leilighet med. Det er godt å bare kunne snakke slik mens stjernene skinner over oss. 

Blei mye om kristendom og islam før vi begynte å snakke om Israel og Palestina. Interessant å høre ting fra en moderat muslims synspunkt.

Så på slutten kom en jo såklart inn på jenter og åssen det blir å bli gift en eller anna gang. Vi blei enige om at de ikkje er så lette å forstå seg på. 

Bekymret

Jeg er bekymret rett som det er, jeg er redd for å: ikke klare oppflygingene mine, hvor jeg skal bo neste måned, ikke få instruktørjobb, slite med teorien når vi kommer hjem, hvordan det skal gå med økonomien, ikke få jobb etterpå og diverse andre ting. En liten stemme inni meg sier: nå har du lagt gullegget, dette går aldri bra, slutt å drømme, du har ikke det som skal til, du er uheldig!

Det er ikke et at jeg går rundt og har konstant panikk, langt derifra! Men av og til så er det som om de kommer snikende, jeg tenker mer og mer helt til jeg får lyst til å bare reise hjem og være flymekaniker igjen. Jeg vet godt at det ikke er noen god plan, hadde vært passe bittert å jobbe på flyplassen hver dag mens klassekameratene jobber i lufta over meg. 

Bekymringer blir som å la varmtvanns-krana stå og sildre litt heile tida, det er liksom bare ein ting i bakgrunnen, men når en går inn i dusjen så har en bare litt varmt vann igjen før varmtvanns-tanken blir tom. Å bekymre seg blir som å tappe ut energi konstant, så når en trenger overskudd til å gjøre det en skal gjøre, så er det lite energi å ta av. 

Redsel er nyttig til tider, en får direkteinnsprøyting av adrenalin som gjør at ytelsen er på topp, sinne gir ekstra mot når det trengs (og når det absolutt ikke trengs) bekymring er annerledes, det finnes ikke noe positivt med den!

Men hva skal en gjøre med det? En kan jo følge rådet i Bobby McFerrin's sang "don't worry, be happy" Men en sang er et litt tynt grunnlag for å ikke bekymre seg. Heldigvis så er det en annen person som jeg stoler 100% på som har sagt mye av det samme:

Mat 6:34 Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Mat 6:31 Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med?

Luk 12:22 Han sa til disiplene: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for maten som dere må ha for å leve, eller for klærne som kroppen trenger.

Luk 12:25-26 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre?

Når til og med Jesus har sagt at jeg ikke skal bekymre meg, så er det vel strengt tatt på tide å slutte. 

Nesten dramatisk

Denne uka her har vært ei nokså interessant ei, jeg har faktisk vært vitne til ei flyulykke. Heldigvis så gikk det godt med begge de som satt inni flyet!

Det som skjedde var at vi sto på utsida av skolen et par stykk, så hørte vi et av multi-engine flya. Selv etter å ha vært over et par hundre timer i fly, så er det naturlig å snu seg når en hører et. Det så heilt normalt ut heilt til det var nede på rullebanen. Da det var ute av syne, så hørte vi noe bråk som ikke bråk som ikke er normalt. Det var understellet på venstre side som hadde klappa sammen. Vi sprang ut så vi kunne se bedre og der sto flyet, utafor rullebanen og hvilte på to hjul og en vingetipp. Det var nokså udramatisk, ikkje noke actionfilm-tøys med ildkuler og gnister (heldigvis) 

Etter et par minutter var brannbilen der og ting begynte å roe seg ned litt. Både eleven og instruktøren kom ut for egen maskin og var heilt uskada. 

Etter at flyet var blitt taua bort gikk vi bort til det og tok ein kikk, det var mindre skada enn forventa egentlig

kjennetegn på ein god jobb

"arbeid er ikke først og fremt noe en gjør for å leve, men noe en lever for å gjøre" -Dorothy Sayers