Heilt normal eller heilt gal

Det er to ting som virker skremmende å ende opp som: heilt normal og heilt gal

Hvis en er heilt normal, så går livet med til heilt normale ting, det er sikkert fint det. En har en jobb, hus bil kone osv. og åra flyr, gjelda blir nedbetalt og en blir drevet med av resten av samfunnet. De gror fast. Til slutt ser en seg tilbake og innser at det var ok, livet er litt som et referat. Men en tenker: hva hvis... 

På den andre side så har en de som er helt gale og kaster seg på ethvert påfunn. De gjør alt, men gjør det ikke lenge nok til å egentlig gjøre noe som helst. De blir rotløse. De har hatt skikkelig spennende liv, men når de ser tilbake så er det som ei novellesamling, bare enkeltstående episoder. 

Tenk å klare å balansere på midten der et sted, å ha mål med livet som krever at en må ta valg som ikke er normale, ting som virker som galskap utenifra, men som fører mot et mål. Rett og slett å kunne ta med det beste fra både det normale og det gale.

Kansje en kan se tilbake på livet til slutt og se at det er blitt til en roman der historia vandrer hit og dit, men likevel har framdrift. Historien blir for stor til at en kan være hovedperson, men en føler ikke at en har blitt frarøvet noe. Følelsen en sitter igjen med er at en har fått noe verdifullt.