Av og til begynner e å lure på om det egentlig var så lurt, heile detta Amerika-eventyret mitt.
For det første så e e 4 måneder på overtid, sammenligna med det skolen påsto var vanlig da de snakka fint og e signerte kontrakten. Fem-seks måneder ekstra er ein nokså kraftig smell for budsjettet. Så kom den fine "julegava" i form av ei nokså saftig regning og det ser ut til å bli meir når me kommer heim.
"Samarbeidet" med skulen i Norge føles som å svømme mot strømmen!
"Pelican Flight Training Center" er bare ein liten, forfallen, ein-etasjes bygning og det e ikkje ein gong alle flymekanikerane deres som snakker Engelsk.
På den positive sida e det jo flyginga, det e fremdeles like nydlelig hver gang hjula løfter seg fra rullebanen! Nesten merkelig at det kan være like fantastisk etter 260 timer, så blir e fremdeles heilt varm inni meg når e får sett solnedgangen fra flyet eller klarer å få til ei perfekt landing.
Når en mestrer noke nytt eller får enda et sertifikat.
Det at aerodynamikken fungerer hver einaste gong.
At alle de små delane i flyet er satt sammen så fint at det fungerer nesten som ein forlengelse av kroppen.
Når e vrir rundt tennings-nøkkelen så finner e ut av det: det e verdt det!
Ikkje ein dans på roser, men fremdeles det beste i verden!
2 kommentarer:
That was beautiful. Du fortjener den beate jobben i verden, og det ser ut til at du har funnet den. Det gjør meg KJEMPEGLAD! Du gjør meg kjempeglad! Snakkes, bigbro.
Endelig kom den poetiske siden din fram. Det var, som Mari sier; nyyydelig skrevet. Ja, Anders, du er på den jobbveien som jeg tror du vil trives aller best med. Så mange muligheter. Og du trenger jo slett ikke fly sløve normenn på charterferier. Fortsett som du stevner....( gammelt norsk uttrykk).
Klem t. jenny
Legg inn en kommentar