Lovens lange arm

I kveld blei e stoppa av politiet:
Me skulle kjøre heim ifrå den plassen me trener og e stoppa ikkje heilt på det eine stoppskiltet som var der. Den bilen som lå bak oss akkurat då me kjørte ut la seg mistenkelig nærme og holdt seg der. Etter et par hundre meter oppdaga e at det var ein politibil....
Han bare fortsatte å kjøre bak oss nokså lenge, heilt til me kom ut på motorveien. Det var nok fordi det er stor god veiskulder der, så de unngår kø, men det var jammen nokså nervepirrende å bare vente på at han skulle blinke meg inn.
Til slutt blei den lille kalde klumpen i magen enda større og kaldere når heile lys-showet satte igang bak oss. Me kjørte fint inn til sides og satte oss til å vente, men istedefor å gå ut begynte han å snakke til oss på høytaleren sin: me måtte kjøre lenger ut på veiskuldra. Då e skulle til å kjøre litt fram og til høyre, greide e likegodt å sette bilen i revers, men tok det fort inn. Det hadde tatt seg ut å rygge rett inn i ein politibil.
Til slutt kom han bort og lyste litt på meg før han ville ha førerkort. Då han så at e hadde et internasjonalt førerkort bare forsikra han seg om at e visste hva et stoppskilt var og gav meg ein advarsel før han sendte meg videre. Det lønner seg tydeligvis å være veldig høflig og å være utlending.