Hattfjelldal tur-retur

Her er ei lita oppsummering med bilder fra dagen som var og litt til.

I og med at jeg hadde en Cessna som bare sto og venta på å bli flydd nordover så var det ein kjempedag, har gått og gleda meg i fleire dager til den flyturen.

Det eineste som ikkje var så bra var det at vekkeklokka ringte klokka 5:15 etter ei alt for kort natt.

Alt var fint da jeg satt inne på flight-planning rommet med kaffien i neven og skjekka været. Men da jeg kom meg ut på rampen, så blei stemningen litt dårligere, det hadde snødd.

Det er greit nok med en bil, for der er det bare frontruta som må skrapes, men på et fly så må alle flater som vender oppover skrapes, så detta var ein omfattende jobb. Jeg hadde bare ei t-skjorte i sekken som blei brukt til å feie av søen og så polere bort rim-laget som måtte være igjen fra de siste dagene. Ein kald fornøyelse, kan en si, vingen virker lang som en rullebane når en står der i gardintrappa.

Men jeg kom meg avsted til slutt og det var ein nydelig tur. Først ut fra Røros og opp til flight level 75 (litt over 2 km opp) der jeg kunne suse avsted over skyer og rusk. Fram til Trondheim så var det eindel skyer, men så klarna det opp. Det var nesten rart, for jo lenger nord jeg kom jo finere blei det på utsida.

Egentlig så skulle jeg ønske at det var mulig å fylle den stemninga på flasker og dele ut de istedefor å ta bilder. Bilder klarer ikkje heilt å formidle hvor storslagent det var, fin utsikt, god tid til å filosofere litt mens en faktisk sitter og gjør noe av det en liker aller best her i verden.

Så kom jeg fram til Hattfjelldal der banen var blitt brøyta bare til ære for meg. Der nede sto Stig som skulle bli med på resten av turen med en kopp kaffe.

Etter ein kjapp stopp i Hattfjelldal så var det tid for å komme seg videre, vi tok turen til Brønnøysund der vi fikk litt fuel til turen sørover. På vei inn mot brønnøysund kunne vi se ut til øya der Himmelblå blir spillt inn. Etter takeoff fra brønnøysund blei det litt sightseeing nedover helgelands-kysten før vi gikk opp over skyene igjen.

Da jeg kom meg ned til Røros var det akkurat nok tid til å forberede seg til neste flytur som var ein Instrument-øvings tur i et to-motors fly (Grumman GA-7 Cougar)

Det tar litt på med denna instrument-flyginga for en sitter med ein liten innretning på hodet så en ikke kan se ut vinduene. Så da har en bare noen nåler og visere å stole på.

Sist uke da aska lamma flytrafikken så var vi ein liten tur opp i sjølve Røros by:

Vulkan

Nå begynner jeg endelig å føle at denne utdannelsen nærmer seg slutten, jeg er kommet meg opp til Røros og sitter her i hangaren og funderer litt sånn utpå kvelden. Tenk at for 15 år sida så satt jeg i varmen i Etiopia og snakka med en kar som var på besøk, han hadde småflylappen og jeg nøyt hvert sekund vi kunne snakke om fly.

For 11 år siden så dreiv jeg på nede hos naboen vår og bygde modellfly som jeg hadde kjøpt for konfirmasjons-pengene.

Så gikk det noen år og jeg jobba som mekaniker på Sola, fremdeles like fasinert av alt som har med flyging å gjøre. Og her sitter jeg, nesten utlært flyger og synes det er akkurat like morro, jeg driver bare på med litt større leketøy.

Men det er jo ikkje bare morro, for det er jo endel lover som gjelder flyging, som tyngdeloven, Bernoulis teorem, Newtons lover og ikke minst Murphys lov. Tenk, når jeg endelig hadde fått kommet meg opp på den første flyturen, så fikk vi beskjed på radioen: "all flytrafikk i Norge er satt på bakken fra og med nå på grunn av vulkansk aske, cleared for a full stopp landing"

Så da sitter jeg her med beina godt og foreløpig permanent planta i bakken mens jeg venter på at denna Islandske vulkanen skal gi seg.

Sånne askeskyer har det med å ha noen intresante konsekvenser, jeg husker fremdeles den forrige gangen jeg var ute for ei. Jeg var ca 14 og hadde greid å lage meg en ballong full av hydrogen, ryktene ville ha det til at hydrogen smeller nokså godt.

Så jeg tok like godt og stappa ballongen inn i ovnen før jeg tente på. Da det smalt, så kom det ei askesky ut ovnsdøra som dekte store deler av stuegulvet og konsekvensene da mamma kom hjem var nokså intresante.

Det spesielle med denne islandske og noe større varianten var at da jeg satt i hangaren og kjeda meg etter flyturen, så kom det en mann som lurte på om jeg var pilot. Denne mannen hadde et problem som han lurte på om jeg kunne hjelpe han med: han måtte lande her da flyforbudet ble iverksatt og lurte på om jeg kunne tenke meg å fly flyet hans opp til Hatfjelldal i Nordland når ting klarner litt opp.

Så nå sitter jeg her med nøklene til en stykk Cessna 172 og venter spent på at asken skal drive vekk.

Verdens beste simulator!

Her er en link til det som nok er verdens beste fly-simulator. Den er ikke så avansert at det gjør noe, men den er genial til å lære å bruke instrumentene.

Tims air navigation simulator

Vestlands-ekspedisjon

Nå er jeg tilbake i Gjerstad etter å ha vært vestover et par uker for å få unna ATPL-eksamnene. For de som er interreserte, så kan jeg jo likegodt legge ut varigheten av hver eksamen, for det har jeg ikke vært i stand til å finne noen annen plass.

Air Law: 100 min

Powerplant, systems and electrics: 120

Instrumentation: 90

Mass & Ballance: 60

Performance: 60

Flight planning and monitoring: 180

Human performance and limitations: 60

Meterologi: 150

General Navigation: 120

Radio Navigation: 90

Operational Procedures: 80

Principles of flight: 60

IFR Communications: 30

VFR Communications: 30

Sikkert nokså uvesentlig for de fleste, det der, men det er informasjon som jeg har savnet under opplesinga fram mot eksamen.

Jeg reiste vestover lørdagen før eksamnene startet og koste meg stort med å treffe igjen Emil som jeg sov hos den første uka. Det blei egentlig minimalt med sosialt liv, tida gikk med på lesing og... lesing. Til tross for at livet som eksamens-student er heller ensformig, så fikk jeg i alle fall ete godt, for det var fint vær og Emil har stor veranda med grill på og over gjennomsnittet evner som kokk. Så der vanka det både det eine og det andre av god mat.

Det er et ordtak som sier som så: "likheten mellom fisk og gjester er at de stinker etter tre dager" Så for å unngå å gå stakkaren heilt på nervene, så satte jeg nesa mot jæren på Torsdag. Det var vel strengt tatt ikke bare av hensyn til verten jeg reiste den veien, for det var ei veldig koselig jente som plukka meg opp, Elisabet var på vestlandet ei helg. Men det er alltid ei bakside på medaljen: siden selskapet var så trivelig, så blei lesinga tilsvarende mindre fristende (og tro meg: G-nav mister fort nok sjarmen som det er)

De sier at etter den søte kløe kommer den sure svie, så mandags morgen var jeg nokså nervøs for hvordan G-nav'en skulle gå etter ei helg med befriende lite lesing. Heldigvis viste det seg at den bekymringen var grunnløs, for da klokka starta, så var eksamnen overaskende grei.

Uke nummer to blei tilbragt hos Trond, ein av de andre klassekameratene fra videregående. Back in the days, så var vi klassens glad-kristne pøbler med alt fra tidenes hjemmepakka salutt avfyrt foran øynene på (og med tillatelse fra) rektor, sprenging av isbjørner til aktiv bruk av potet-kanon i friminuttene. Problemet med sånne folk er at det med så mange bra felles opplevelser, så er det alt for lett å bli sittende og mimre.

Trond er en mann som har min fulle sympati: han har noen arbeidstider som ikke passer for siviliserte mennesker: stakkaren begynner på jobb klokka halv sju og jeg satt på. Det intreresange med å stå opp på denne tida av døgnet etter å ha lest til over 12 på kvelden er at kroppen tenker: nå skal jeg nok opp og ha nattmat, jeg får snart legge meg igjen, så det er ikke vits i å være trøtt så mandags morgen var jeg i en sjokkerende god forfatning. Tirsdags morgen derimot så var det en annen historie, kroppen tenkte nok omtrent slik: i går var det bare lureri, så nå blir det høylytte protester i minst to timer i håp om å få et par timer til på øyet.

På Torsdag var det endelig over, 14 prøver var innlevert og jeg kunne slappe av og være sosial med god samvittighet!

Helga tilbragte jeg hos Magnus og Silje, fint med slike folk som stiller opp når en ringer og spør om de har ei ekstra seng til låns i helga. Det er spesiellt imponerende når de bare får to timers varsel.

Som glasur på kaka, så fikk jeg et par fine dager på jæren før jeg lødde boklasset inn i et tog østover.

Her heime så har jeg sett på mulighetene mine fremover og vært i kontakt med diverse skoler og luftfarts-tilsynet.

Etter å ha stanga hodet i veggen der et par ganger så er jeg overbevist om at denne t-skjorta stemmer enda bedre her enn i USA, bare bytt ut FAA med Tilsynet

JAA ATPL eksamen

Da var eksamen unnagjort. To uker med prøver etter et par måneder med lesing gav uttelling: 14 av 14 bestått!

Fjelltur, seilbrett og flyging

Jeg husker da jeg var liten og gikk i fjellet: jeg så på den første bakken og var overbevist om at toppen lå rett oppi der. Når jeg begynte å nærme seg, så så jeg at det var enda ein bakke, kansje både lenger og brattere.

Etter endel av disse "toppene" så venner en seg liksom til tanken på at det er nok ein kneik til, når en endelig nærmer seg den ekte toppen, så forventer en liksom at det skal åpenbare seg ein ny kneik i det en kommer over kanten.

Ein av de små historiene som stadig blir fortalt i familien her er fra da jeg var liten: Vi hadde vært et sted der det var folk som seilte rundt på seilbrett.

Det var stor stas for ein lien gutt å sitte og se på når disse bretta seilte rundt. Ekstra morro var det når de velta. (og det skjedde jo rett som det var)

I lange tider etterpå så kom det en liten guttestemme full av forventning hver gang jeg så en seilbåt: "den velter nok snart"

"det der er nok ikke toppen"

"den velter nok snart"

Slik er det med flyginga for tida, jeg har nesten gitt opp tanken om at det kommer til å gå knirkefritt fra her, for hver gang jeg har trodd det, så har det åpenbart seg en ny og brattere bakke. Jeg tør nesten ikke håpe at resten av utdannelsen skal være anderledes, hva om det plutselig dukker opp en ny topp.

Eller hva om også den nye skolen har ting å skjule, kansje de også er bedre på å ta penger enn å ta ansvar, kansje de også legger ned snart...

Forventninger formes av tidligere erfaringer og akkurat nå, så er ikke de erfaringene noe å skryte av. Hvis jeg skulle stole på mine erfaringer når det gjelder flyskoler, så burde jeg støype føttene mine fast i sement, slik at jeg ikke kunne gjøre noe så dumt som å sette meg opp i et fly igjen.

Jeg burde strengt tatt gi opp!

Men så er det slik at det er en ting til som er med på å forme forventningene: tanken på det der fremme, tanken på at det kansje er en topp på dette fjellet også. Hadde fjellturer bare bestått av motbakke, så hadde det jo ikke vært noe å skryte av, men når en kommer opp over toppen og ser ut på verden der nede, så blir det plutselig verdt det!

Så jeg skal ikke gi opp flyginga, for jeg har et håp om at snart så kan jeg se meg tilbake og tenke: "det der var en stri motbakke, men det var verdt slitet"

Da var skolen konkurs.. igjen

Nå på lørdag fikk jeg greie på at skolen har slått seg konkurs. Det som er litt merkelig er at de slo seg konkurs på torsdag 11 feb, men tydeligvis ikke gadd å si i fra til elevene sine om det. Så vi som var så uheldige å være elever på skolen fikk greie på dette gjennom ryktebørsen og så måtte vi lete i avisene for å finne ut om det var sant.

Jeg sitter her og føler meg nokså dum og lettlurt, for to uker siden så satt jeg på kontoret til sjefen der og spurte han om skolen ville gi meg resten av utdannelsen min hvis jeg betalte inn den siste innbetalingen. Og så betalte jeg.

Her er et avis-stykke:

En kan nesten begynne å vurdere å bare slutte å stole på folk, den gjengen jeg har vært så uheldig å blande meg borti de siste to åra har jo vist seg å love mer enn de kan holde i enhver sammenheng.

Av og til så tenker jeg at ting var bedre før i tida, tenk om gapestokker fremdeles var allment akseptert, så kunne en satt den opp på torget med den plakat der det står: "slik går det når du lurer folk"