Innlegg nr. 200, thanksgiving og hva som skjer når en bur i fastfoodens hjemland

Det her hadde nok ikke norsk-lærerene mine trudd, men nå har jeg faktisk skrevet 200 innlegg her på bloggen, heilt frivillig. Skriving er ikkje så ille når en ikkje blir retta på:)

I forigårs så blei jeg invitert til å spise thanksgiving-lunsj hos ein som jeg flyr med.

Jeg reiste over i 12-tida og blei møtt av god matlukt og koselige folk i døra. Det var Kevin, som jeg flyr med, kona hans, ein sønn som er politi, kona hans og ei lita jente på 6 år. Vi blei sittende og snakke ei stund før resten av gjestene kom og vi kunne begynne å ete. Den maten der var gode greier altså! Kalkun, brunsukker-glasert skinke, saus, gratinert oste-potetstappe, søtpoteter, kalkunfyll, rundstykker, cranberry-saus og ein heil mengde paier til dessert. Beste måltidet jeg har hatt på lenge!

De andre gjestene var to gamle par, et militær-par som budde rett over gata der og foreldrene til Kevin. Kona i huset rett over veien var litt av ei dame, ho var opprinlig fransk, men hadde flytta hit for ca 50 år sida. Aksangen var fremdeles på plass og ho var veldig så livlig. Då noken nevnte på noke om et ekorn som bikkja hadde drept, så tok ho heilt av og kjefta og smalt, men på et nokså godmodig vis.

Ellers så må det nok innrømmes at nå har det gått som det går når en bur i hamburgerenes hjemland, så har det gått som det ofte går. Jeg veide meg i dag og der har det gått oppover.. 2 kilo på to år.

Så det er ikkje så spinngale tross alt.