Vaerfast i Shelbyville

Her sitter vi, fremdeles i Shelbyville og noksaa klare for aa komme oss videre, men glade det var akkurat her vi endte opp.

Denne flyplassen maa vare den triveligste plassen va har vaert! Vi har blitt behandla som familie, skikkelig "southern hospitality"

Etter den kalde natta vi hadde i teltet fikk vi greie paa at vi bare kunne laane oss et rom inne paa flyplassen og at vi maatte foele oss som hjemme etter stengetid. De viste oss hvor dusjen var og hang til og med opp plakat paa dora vaar: "pilots sleeping" saa vi fikk til og med sove ei stund etter at flyplassen hadde aapna.

Vi fikk til og med laane torketromlen til en av de som jobber her da det viste seg at klaerne vaare ikke torka saa fort som forventa. (vi ender opp med aa vaske mye for haand siden vi har saa lite klaer med)

Paa dagen i gaar(Mandag) fikk vi laane bilen og kjorte ned til en kjempe-stilig plass: Bell Buckle, ein liten by som ligger ved jernbanelinja som egentlig ikke har forandra seg siden den blei bygd.

Det var stort sett antikk-butikker, ein cafe og ein kaffibar. De hadde virkelig greid aa ta vare paa atmosfaeren, saa det er absolutt ein plass aa anbefale hvis noen tilfeldigvis er i indre Tennessee og vil finne paa noe.

Paa kvelden tok vi bilen og stakk paa kino, det var inget problem om vi blei borte noen timer, det var bare aa komme tilbake foer neste dag. Vi saa unstoppable, ein actionfilm om et tog som er loepsk. Godt aa koble av litt!

Dagen i dag (Tirsdag) har stort sett bestaatt av aa vare sosiale og aa sjekke vaeret, att og fram mellom dataen og folka.

Vaeret har ikkje vaert noke saerlig i dag, foerst var det regn og saa naar den gav seg litt blaaste det i meste laga med opp til 40 knop i kasta, det er ein sterk kuling, heilt paa grensa til liten storm.

Saa vi blei sittende paa bakken i heile dag, men det har ikke vaert et kjedelig minutt her: vi har vaert med paa chilli-fest i terminal-bygningen, blitt intervjua av to aviser, sett paa en flyfabrikk og faatt snakka med mykje bra folk.

Moralen her blir: hvis dere noen gang blir sittende vaerfaste med fly, gjoer det i Shelbyville!

Big Spring - Shelbyville

Naa sitter vi i Shelbyville, TN etter ei fuktig natt i taaka.

Turen bort hit har foregaatt som saa:

I Big Spring fikk vi sagt skikkelig farvel til karane paa skolen, hadde ein saftig og god lunsj paa tidligere omtalte Hog Heaven med tilhorende brus.
Litt utpaaa ettermiddagen satte vi oss i flyet med kurs for Brownwood der vi skulle refuele foer vi skulle ha en siste liten tur inn til Lake Whitney hvor vi skulle ta oss en halv fri-dag med bading og avsllapping.

Ting gikk ikke heilt etter planen, det blei morkt mens vi var i Brownwood og Lake Whitney har ingen rullebane-belysning. Det er lovlig aa lande paa steder uten rullebane-lys, men paa en kort flystripe vi bare har vart paa en gang foer, saa var ikke det noe fristende alternativ.

Paa Brownwood fikk vi tilbud om aa sove i pilot/VIP loungen sist vi var der og dette var en perfekt sjanse til aa benytte oss av det tilbudet.

Vi hadde en herlig kveld med amerikanske pannekaker til kveldsmat og saa saa vi Robin Hood paa TV. Det er noksaa godt aa sove inne og aa ha moderne underholdning som TV tilgjenglig.

Dagen etter vokna vi optimistiske og beinklare for aa komme oss til Lake Whitney. Vi pakka i flyet og snakka litt med et par piloter som hadde vart ute om natta og flydd cargo i Cessna Caravan. De raada oss til aa komme i gang saa raskt som mulig, for det var en kaldfront som kom inn bak oss som ville gjore det utrivelig aa fly noksaa snart. Vi hoppa i flyet og satte i gang, men det var ikke veldig lange tida for vi maatte lande paa Hamilton for aa vente litt paa at vaeret skulle bestemme seg. Det var en veldig lite fristende plass aa tilbringe dagen, saa vi floy litt videre sorover til Lampasas.

I lampasas saa vi at varet begynte aa hjelpe seg betraktelig, saa vi bestemte oss for aa prove aa komme opp til Lake Whitney igjen. (det er en fin ting med aa fly i statene: det er flyplassen overalt, saa hvis en moter paa daarlig vaer, saa er det somregel bare 10 min til naermeste flyplass)

Vi kom oss fint opp til Lake Whitney og tilbragte dagen med aa bade, dusje (lenge sida sist) og aa nyte sola.

Vinden var noksaa frisk, saa vi droppa teltet og la oss heller til ved inngangspartiet til et hus som ikke var i bruk den dagen.

Det blei ei nydelig natt! Vi sov baade godt og lenge og vaakna neste dag uthvilte og klare for nye eventyr.

Ein slik dag som det her er sletter ikke den varste maaten aa feire bursdagen sin paa, naa faar jeg bare nyte livet som 26-aaring.

Fra Lake Whitney satte vi nesa mot Mount Pleasant i Nord-ost Texas. Det hjalp paa paa stemninga at vi hadde en trivelig medvind som gjorde at vi flytta oss i ei alvorlig fart (til aa vare en Cessna 152)

Mt Pleasant var ein skikkelig trivelig plass, for det forste saa var landskapet totalt anderledes, med gule og rode traer saa langt en kan se. Fin avvekslig det etter noksaa mange timer med orken eller nesten-orken.

Vi fikk laane ein bil paa flyplassen og fikk oss litt mat og dagligvarer. Bilen var ein avdanka politibil, saa det var morro aa gi gass og kjenne V-8 motoren som sparka noksaa godt ifra.

Fra Mt Pleasant stakk vi til ein koselig flyplass i Sheridan i Arkansas, det var ingen folk der, men det skulle vare greit aa campe. Eineste problemet var at det var litt tidlig aa slaa seg til ro, saa vi tok oss enda et par timer i lufta.

Vi hadde tenkt oss til Osecola, men da vi kom over Wynne, AR saa saa det litt daarlig ut med sikten framover, saa vi landa likegodt i Wynne.

Wynne var ein veldig trivelig liten by, fine hus og nydelig natur, saa det var nok et godt valg.

Paa vei ned til byen for aa faa oss ein kopp kaffi fikk vi oye paa Wynne Baptist Church som saa riktig sa bra ut. Vi snakka litt og bestemte oss for aa faa med oss mote der neste dag (sondag)

Merker ogsaa naa at vi har kommet til kaldere omraader, nesten hemmelige temperaturer med naermere 0 grader om nettene.

Sondags morgen vaakna vi (jeg var heller kald til tross for at jeg hadde sovet med et aluminiums-teppe som skal reflektere varme rundt soveposen) Og fikk oss ein kattevask med vann varma opp paa kokeapparatet for vi gikk nedover mot kirka.

Vi hadde tenkt aa faa med oss bibeltimen for gudstjenesten, men siden dette ikke akurat var en student-bu saa endte de opp med aa sende oss til sondags-skolen. Vi folte oss noen hakk for gamle og tok oss heller ein kaffi fram til motet starta.

Nede paa donut-sjappa der vi drakk kaffi fikk vi et lite innblikk i hvorfor noen folk her borte ender opp med aa veie veldig mye: Det var tre damer som kom inn og kjopte et dusin hver med donuts (Trond og meg blei mette av en hver)

Motet var omtrent slik som en forestiller seg at baptist-moter her i landet skal vare, med kor paa scenen, forsanger og litt smalltalk etterpaa.

Vi fikk flydd ein god bite videre, forst til Covington, TN. Da vi hadde klatra ut fra Covington kom det paa radioen "is mister Trond still out there?" ja, svarte vi og saa kom det: "I think I have your credit-card here" Jammen fint med radio! Det hadde ikke vart saa lett hadde vi kjort bil.

Etter at kreditt-kortet var tilbake i lomma til Trond fikk vi oss ein fin natt-tur ostover mot Rockwood, TN.

Da vi horte etter paa vaeret rett sor for Nashville saa opplyste de om at duggpunkt og temperatur begge var paa 3 grader og det tyder paa at det snart blir taake, saa vi landa i Shelbyville. Og ganske riktig, det var ikkje meir enn ein liten time for taaka la seg som ertesuppe over omraadet. Da er det godt aa vare paa bakken og ikke i lufta!

Det var ein veldig trivelig og entusiastisk kar som hjalp oss med aa faa tilatelse til aa slaa opp telt og aa faa en bil vi kunne bruke om kvelden.

Han viste godt hvor norge var siden han likte aa se paa base-hopp filmer paa internett.

Vi fikk slaatt opp teltet og brukte et laken til aa utvide gapahuken til et lite telt for aa beskytte beina vaare som ligger utenfor teltet til vanlig mot dugg og eventuelt regn.

Etter ei god, men litt fuktig natt sitter vi her og venter paa at taaka skal lette og at kaldfronten som har stoppet opp foran oss skal bevege paa seg igjen.

Vi flyr ostover igjen

Naa har vi begynt aa flyge ostover og befinner oss i Mount Pleasant, nord-ost texas akurat naa.

Grunnen til at vi er paa tur igjen er at det blei ikke nok med flytimer igjen paa flyet til aa faa baade tatt sertifikatet og aa komme oss tilbake til Miami, saa da var vi nodt til aa ta en toff avgjorelse.

Men det er jo noksaa fint aa vare paa farten igjen ogsaa.

Planen forelopig er aa fly rett ost gjennom Arkansas, Tennessee og North Carolina til vi treffer atlanteren.

I Nort Carolina haaper vi paa aa faa besokt denne fabrikken: Antilles Seaplanes

Det ligger en kaldfront foran oss, saa vi faar haape den flytter raskt paa seg, hvis ikke saa maa vi ta det rolig.

Temperaturene begynner aa synke litt, saa naa er det godt aa ha de varme klarne som virka saa meningslose da vi laa og svetta i Florida.

Trond flyr Solo!

I dag hadde Trond sin forste solo, 36 minutter og fire landinger!

Her er et bilde fra rett foer han starta motoren

Disse to her er av landingene hans, fine og trygge, alle fire.

Og det siste her er fra feiringa, tydelig at han likte det her!

San Diego og turen tilbake

Naa er vi kommet til Big Spring og har faatt tilgang paa data igjen, saa her er litt om det vi har opplevd de siste dagene:

Etter landinga paa Montgommery (KMYF) blei vi henta av Marie, ei venninne til Trond. Ho kjorte oss heim til seg og hjalp til med litt veiforklaringer og flip-flop-kjop (et must i San Diego)
Marie kunne virkelig kunsten aa benytte den minste luke i traffikken, selv en taxi-sjaaffor i midtosten kunne hatt noe aa laere her!
I nye flipflopper gikk turen ned til San Diego University aquaplex, et fint basseng-anlegg med havutsikt og stor "se og bli sett"-faktor.
Vi folte oss ikkje som stjernene ved bassenget med vaare shortser som slutta over kneene og camping-skjegg paa henholdsvis tre uker og to++ mnd. Men vannet var godt og sola enda bedre, vi var godt beskytta bak solfaktor 50 solkrem med konsistens som meirei-smor og vidunderlige kvise-fremkallende egenskaper. (kjopt paa USA sitt svar paa europris)

Etter ei hard solings-okt fikk vi ei omvisning paa universitetet av Marie, det var en utrolig fin plass! Gronne plener, staselige bygninger, fontener og mye ungdommer som saa veldig unge ut til aa gaa paa universitet (kansje vi begynner aa bli gamle)

Huset vi sov i laa tilfeldigvis i berykta Fraternety Row, De fleste har vel et lite inntrykk av de karene der fra film og den virkelige varianten var omtrent like hard paa festinga, men saa betraktlig yngre og mer pinglete ut.
De holdt det gaaende med festing hver natt, til langt ut paa natta. Heldigvis for oss har vi ikke vart bortskjemte paa hverken komfort eller stoynivaa i det siste (en blir ikke kravstor av aa sove i telt paa flyplasser) saa naar vi hadde ei myk seng, saa sov vi godt til tross paa hardnakka festing og kommunikasjon paa fullt volum utenfor vinduet.

Dag nummer to fikk vi en guida omvisning paa La Jolla, det finere omraadet i byen, med nydelige hus langs strandkanten og lange, hvite strender.
Fordi om det nok var et sosse-strok, saa hadde de klart kunst-stykket aa bevare sjarmen, det var virkelig ein plass jeg kunne tenkt meg aa bo!

Siste dagen var nok hoydepunktet, vi tok med haandklaer, mat og smorte vaart ned til stranda.
Det var ikke noen hvilken som helst strand, det var Pacific Beach, ei av de beste strendene i omraadet, med fullt av butikker som selger is og barer en kan gaa i hvis behovet for noe sterkt skulle melde seg paa formiddagen.

Det var nydelig vaer med ca 30 grader i lufta, det var vi jammen heldige med, for til vanlig bruker det ikkje vare strand-temperaturer i November.

Vannet var ei anna historie, det kjennes kaldt ut, sikkert delvis fordi det var saa varmt paa land, men det var ikkje veldig lenge en skulle vare uti for det saa godt ut med litt sol. (Vannet var nok gjerne kaldest i folge meg (Anders), for i folge Trond saa var det noksaa godt)

Som takk for veldig godt vertskap fikk Marie bli med opp paa en liten tur i flyet vaart, vi floy ut mot havet og fikk med oss en solnedgang fra 800 fot og byen i morket med alle lys tent paa vei tilbake.

San Diego er nok den fineste byen vi har vart i til naa her i landet, nydelig oppladning til resten av turen! Er absolutt et sted som er verdt et besok hvis en er i omraadet.

Da vi hadde faatt pakka bagasjen inn igjen i flyet var det tid for aa begynne paa den lange turen ostover igjen.
Vi letta ca en time etter solnedgang og hadde tidenes utsikt over byen som var opplyst med millioner av smaa lys fra hus og biler, det blir et ekstra fint syn naar en kan se det i kontrast mot sjoen som er totalt svart.

Natta blei tilbragt paa Blythe, som maa komme hoyt paa lista over verdens kjedligste plasser.
Den saa saa fin og gronn ut paa kartet, saa vi hadde litt forventininger, men desverre saa er fargene paa kart koder for hoyde over havet, ikke for palmer og flotte gressplener aa slaa opp telt paa.
Etter landing opplevde vi noe mystisk, det var en mann vi provde aa faa kontakt med som fossvant i lose lufta, vi var bare noen faa meter unna, saa det her forstaar vi ikke.

I mangel paa gronne, myke plener aa slaa opp teltet i, saa la vi oss bare til under vingen paa flyet rett paa betongen.

Det har seg slik at jeg sover litt tyngre enn Trond, saa da jeg vaakna opp og var fornoyd med en god natt, snakka han om en mengde fly som hadde vekket han med javne mellomrom gjennom natta. Godt med et godt sovehjerte!

Lordag brukte vi paa aa fly tilbake fra California til Texas, ikke daarlig aa krysse to tids-soner paa en dag!
Ruta var identisk til den vi floy paa vei vestover, men heldigvis hadde den gode medvinden fra turen bort gitt seg, saa vi slapp aa stange mot vinden.
Strekningen fra Casa Grande til Wilcox er nok den absolutt fineste strekningen paa turen, nydelig natur, store fjell og frodige daler. Litt av det meste egentlig!
Da vi landa i Wilcox, oppe i hoylandet i Arizona hadde vi en morsom opplevelse, vi traff en kar som floy en Piper-Cub fra Michigan til California.
Han hadde stoppa paa en liten flyplass naer El Paso for aa fuele og hort snakk om to europeere som floy gjennom landet med en liten Cessna og telta paa flyplassene. Skal sei ryktene gaar!

Da vi landa i El Paso for andre gang paa ei uke snakka vi med flyplass-mannen som blei beskrevet fra turen bort, han med den skarpe kaffien.
Han var en ihuga lokal-patriot og blei helt i hundre da vi spurte om det var noe aa se paa i omraadet.
Vi kunne se baade det ene og det andre, men storst av alt var "the smokestack" som vi faktisk hadde hort mye om sist gang ogsaa.

"It is the biggest smokestack in the USA, at the time it was built it was the tallest structure west of the Mississippi" Han var tydelig glad i pipa si!

Vi hadde ikke hjerte til aa fortelle om den pipa vi hadde flydd forbi tidligere paa dagen saom var betraktlig hoyere.
Han lot oss til og med faa laane en bil, saa vi kunne se smokestacken.
Vi kjorte bort og blei vel strengt tatt ikke veldig imponerte, men det var morro aa faa en tur gjennom El Paso. Hoydepunktet var nok aa se gjerdet inn mot Mexico, et fire meter hoyt monster som nesten gjor det vanskelig aa tro at det kan finnes ulovlig innvandring. De gjor det kansje paa litt andre steder.
Vi spanderte paa oss en biff-middag med 400 gram kjott og en liten klatt tilbehor, slik fordeling kan en like.
Det blir ikke varre av at det det koster det samme som en liten tallarken luxus-ris paa den lokale kinaen paa Randaberg!

I dag hadde jeg (Anders) hoydepunktet til naa paa turen, det foregikk slik:
Vi vokna av en hissig moped-lignende lyd og saa at det var noen aluminiums-ror trekt med toy som kom taxende forbi, en ultralight, den amerikanske varianten av mikrofly, som en kan fly helt uten sertifikat, bare det veier under 254 pund naar det er tomt, saa vi snakker ekstremt lite fly!
Etter tannpuss og frokost gikk vi ut paa stripa for aa se. Det var et lite gront fly som surra runt, det var bare saa vidt det flytta paa seg der oppe paa himmelen, men etter ei strund landa det og vi snakka med dama som eide det, ho pleide aa komme for aa fly hver sondag.

Jeg bemerka til Trond paa Norsk, at hvis jeg fikk sjansen, saa ville jeg provd det det paa to-sekunders varsel, og rett etterpaa snur ho seg mot meg og spor: "do you want to try it?" paa gebrokkent spansk-engelsk.

Jeg var ikke vanskelig aa be, saa etter et par minutter hadde jeg faatt laant meg ei jakke og et par hansker. Det aa faa til en skikkelig brief paa hastigheter og prosedyrer viste seg aa vare en utfordring paa grunn av spraakbarriare.

Her er den briefen jeg fikk: " Take off you go full throttle, six seconds and you fly. 30 knots climb, 40 cruise, 45 landing. 6000 rpm on cruise, but if 4000 the engine stop, that bad! If you wonder about something, the plane will tell you. Enjoy!"

Det var et fly av denne typen her, saa ikke saa veldig stort, akkurat.

Etter en betryggende start med motorstopp under taxing pga for lavt turtall fikk jeg endelig lina den opp med rullebanen, var noksaa spent, sarlig etter denne kommentaren da jeg spurte om det var vanskelig: "the cessna is easy, tis one is harder, but you are ok!"
Med dette i tankene gav jeg full gass og etter fem sekunder floy jeg! Dette her slo til og med folelsen av den forste soloen min!
Den lille maskina klatra som et uvaer og det var ufattelig fint aa kunne sitte og dingle med beina hundrevis av meter over bakken!
Landinga var da ting begynte aa bli intressant, for det forste var jeg ikke sarlig lysten paa aa faa motorstopp, saa nedstigningen foregikk med noksaa mye motorkraft, det var ikke noe problem, maskina hadde luftmotstand som en laave, saa farten gikk nesten ikke opp.
Det som var varre var at det var en crosswind (vind fra siden) og maskinen hadde bare side og hoyderor. En trenger egentlig balanseror ogsaa for aa lande i sidevind!
Jeg kom inn sakte og flata ut ca en halv meter over rullebanen. Etter aa ha flydd der noen sekund tok jeg mot til meg og landa.
Men oops, der tok vinden tak og ville tyvinge meg av banen, saa i siste oyeblikk gav jeg gass og suste over gress-tustene i rullebane-kanten med 30 cm klaring. Heldigvis saa klatrer den slags maskiner oyeblikkelig naar en gir gass, saa det foltes helt kontrollert.
Landing, forsok nummer to var en anne historie, klok av skade fra forste gangen la jeg meg helt til hoyre paa rullebanen, saa da vinden provde aa dreie meg mot venstre, var det plenty av rullebane aa rette opp paa.
Jeg stoppa motoren og trilla bort til gjengen som venta paa bakken. Tror nok ho var litt letta at landinga hadde gaatt godt til sist, men ho gav likevel tilbud om at jeg kunne komme tilbake og fly naar jeg ville. Skulle gjerne ha vart litt mer i El Paso omraadet.
Det her er skikkelig flyging, med vind i haaret og et fly som ikke kan brukes til annet enn aa kose seg!
Det her er nok en drom som har gaatt i oppfyllelse for min del, har alltid hatt lyst til aa prove noe slikt!

Paa vei tilbake fuela vi i Pecos (KPEQ) der de hadde gratis burrito flyllt med bare kjott til alle som stoppa innom!
Slik service skulle de hatt i Norge, der er det bare landings-avgifter som venter.

Og naa er vi tilbake i Big Spring som blir basen de neste dagene. Skal prove aa legge ut litt bilder en dag, men sliter litt med det forelopig.

Texas - California

Nå sitter vi i San Diego og nyter livet her, nydelig både med skikkelig seng å sove i og med mulighet til å komme seg litt rundt.
Men nok om San Diego, det kommer heller litt meir om byen når vi har nytt den ein dag og to til.

Turen fra Texas var litt av ein opplevelse!
Vi starta fra Big Spring på ettermiddagen og fikk oss ein fin tur til El Paso. Var utrolig fint å få se litt terreng igjen! Fram til nå har det vært heilt pannekake-flatt. Det gjør jo navigasjonen mye enklere i tillegg til å være fint å se på.
Vi landa på Winkler (KINK) for å få oss litt fuel og der traff vi ein kul gammel kar. Til og begynne med, så virka han bare mutt og små-gretten. Men etter noen minutter, så oppdaga vi at det var slik humoren hans var, tidenes tørreste, men nokså morro.
Vi fikk ei lang forklaring om hvordan klapperslanger likte å krype inn i soveposene til folk og sove der, hvis det skjer så må en ligge muse-stille i solsteiken heile neste dag til slangen får lyst til å flytte på seg.

Neste og siste stopp for dagen var Horizon (KT27) nær El Paso.
Der var det inget problem å slå opp teltet og flyplass-manageren blei bare meir og meir snakksalig utover kvelden. Innholdet i termokoppen hans var av samme kaliber som det de drikker på bygdefester i Trøndelag.
Vi sto opp tidlig neste dag og begynte å fly før lufta var blitt for varm og tynn.

Nå var det andre boller med landskapet, vi cruisa i god høyde (8500 ft) og hadde en betryggende høyde ned til det til tider for-revne landskapet under oss.
Dette her er virkelig vill-mark, fantastisk fint å se ned på, det må være slike steder det engelske ordet awesome egentlig er ment for.

Vi hadde en kort fuel-stopp i Arizona før vi fløy over de siste fjellafor dagen ned mot lavereliggende områder.
Nokså spesiell opplevelse å først sitte i flyet med varmeapparatet på for så å stå på flyplassen i tropiske temperaturer iført ullfrotte og langbukse bare et par timer seinere. Det var en lettelse å få skifta over til shorts og t-skjorte!

Siden vi hadde vært så effektive med flyginga (og tjent inn to timer ved å krysse tids-soner på vei vestover) fortsatte vi likegodt enda et hakk bort til Browley, California!
Etter ein koselig prat med flyplass-manageren fikk vi sette opp teltet rett ved sida av flyet vårt. Plaseringa viste seg bare å være litt uheldig da natta kom og noen av sirissene som hadde blitt tiltrukket av lyset vi sov under bestemte seg for å bruke fjesa våre som trampoline.
Her fikk vi treffe både en 747 kaptein som holdt på å bygge opp ein Stearman (dobbeldekker fly fra 30-tallet) og ein gammal kar (født i 1927) som kjørte rundt i en 27 modell T-Ford.
Begge to var bare glade når vi spurte om de kunne vise oss litt, så vi fikk sett godt på mye gammalt og flott der.
Eineste som var litt pinlig var da vi spurte om han med bilen kunne ta et bilde av oss, for da han hadde fått kameraet viste det seg at han ikkje hadde fingre på den eine neven, men det gikk på et vis.

Fra Browley var det bare et kort hopp over litt fjell før terrenget stupte ned og vi så utover stillehavet.
Jeg måtte snakke med legendariske (og berykta) socal approach på radioen, men på tross av alle rykter, så var de både koselige og greie.
Etter ei veldig bratt nedstigning landa vi på Montgomery flyplassen og er herved i mål med det ene av målene for turen: å krysse kontinentet i småfly!

Flyging: Florida-Texas

Naa har vi endelig kommet i gang med det vi kom hit for: flyging.

Onsdag fikk vi ordna med aa leie fly etter mye om og men. Leiebilen blei satt igjen paa Miami internasjonale flyplass og vi tok toget nordover mot Ft Lauderdale. Vi blei henta av Kalle, som tilfeldigvis var en tur i Amerika og saa satte vi oss i flyet ei lita stund etter solnedgang.
Vi floy opp til en flyplass som heter Airglades (K2IS) og ligger i nordenden av everglades. Det var en dritt-plass! Fullt av mygg, varmt og 100% luftfuktighet. En kan tydelig se at Trond ikke er spesiellt glad i mygg med tanke på at han kler seg så godt i tropiske temperaturer. Det blei ei veldig ukomfortabel natt ifort kun boxershorts inne i et knottlite telt (det er saa lite at naar vi lukker dora maa en av oss ligge i fosterstiling) med myggen surrende utenfor telten og luftfuktighet som var saa ille at det dugga i haaret til Trond! -rimelig unikt!

Neste dag gikk opp til Crystal River (KGCG) der vi hadde en super dag med bading og avslapping mens vi venta paa en kaldfront som skulle passere snart.
Dagen etter var varet perfekt og vi kunne sette nesa videre nordover.

Forste stopp var Quincy (K2J9), den fineste flyplassen jeg noen gang har vart paa! Nydelig idyllisk gress-stripe eller asfalt, en kan velge selv. Terminalen er en skikkelig idyllisk sorstats-bygning med hvitt gjerde rundt og et par gamle karer inne som driver flyplassen fordi de liker fly. Anbefales paa det sterkeste!

Neste stopp blei ei nodlanding grunnet blaere kapasitet. Bob Sikes Memorial (KCEW), en noksaa standard og kjedelig plass.

Natta blei tilbragt i terminal-bygningen til Dean Griffin Memorial (KM24) i Wiggins, Mississippi, bare koselige folk der som laaste opp bygningen, lot oss sove paa soffaen der inne og kjorte oss til butikken. Morgnen etter fikk vi spise frokost med en gjeng lokale skogvoktere som opererte et helikopter paa flyplassen der for aa se etter skogbranner.
Vi fylte bensin paa Hart (K3R4) i Lousiana der vi var helt alene paa hele flyplassen, heldigvis hadde de selvbetjening paa fuel-pumpa!
Vi gikk til og med tur paa rullebanen.
Noksaa spesiell folelse egentlig.

Saa passerte vi grensa inn til Texas og landa paa Lexia Limestone (KLXY)
Der oppdaga vi at vi ikke hadde noe San Antonio-kart som vi trengte for aa kunne fortsette videre paa turen.
Vi spurte han som hjalp oss med bensinen, men de hadde ikke et eneste kart til salgs. Saa da var det bare aa sette seg ned og begynne aa tenke paa en mer nordlig rute, for det er litt voldsomt aa fly inn i et omraade en ikke har kart over! Men saa kom det ein mann taxende i et hjemmebygd akrobat-fly og jeg spurte om det var noen flyplass i narheten vi kunne kjope kart paa. Det visste han ikke om, men vi kunne faa det gamle hans; snakk om opptur!
Naa kunne vi forsette som planlagt likevel!

Neste flyplass gav oss sjansen til aa fole paa en spesiell folelse: aa vare de toffeste karene i omraadet!
Lake Whitney state park (KF50) er en offentlig park med nydelig natur, fullt av raadyr, campingmuligheter og rullebane (skulle hatt slikt i Norge). Var rimelig tofft aa kunne taxe flyet opp en 1 km lang grusvei/taxebane som forte til oppstillingsplassen.
Der kunne vi slaa opp teltet under vingen for vi kokte oss mat og la oss. En er jo bare nodt til aa vare toffest naar en har et telt under vingen paa flyet sitt! Neste dag kom vi i snakk med en trivelig kar som viste seg aa vare en av flere paa en kristen retreat for et felleskap fra litt nord for Dallas.
Er noksaa stilig hvordan en kan komme til et mote med bare fremmede folk, fremmed kultur og andre former og likevel fole seg saa heime! Er nesten som familie naar en moter andre kristne.

Etter motet var (nesten) over (maatte gaa etter den forste talen, som vist nok skulle vare den korte, men som etter vaar maalestokk hadde full lengde) satte vi oss i flyet og vinka med vingene til vaare nye venner.
Neste stopp var egentlig bare en rask bensin-stopp paa Brownwood (KBWD) Men saa fikk vi plutselig laane en gammel Dodge Ram og tok en kjapp by-tur.
Byen var ikke noe annerledes enn alle andre byer her, men bilen var en opplevelse, den var stor og tung med nesten en kvart runde dodgang og dro mot venstre, saa det var egentlig vanskeligere enn aa fly. Det er vanlig at flyplasser her har en Courtesy Car som tilreisende piloter kan laane, helt gratis.
Mannen som laante oss bilen var ein veldig trivelig eks-militar type som gav oss tilbud om aa sove i pilot-loungen naar vi maatte trenge det, saa det skal vi prove aa gjore naar vi kommer gjennom de traktene igjen.

Endelig kom vi fram til Big Spring (KBPG) der Trond gjorde sin forste gode landing (den tredje i sitt liv, saa det er imponerende) og her sitter vi, gode og trotte og prover aa skrive noe leslig paa et Amerikansk tastatur (som tross alt er bedre enn det Franske som forrige innlegg blei skrevet paa)
For de som liker aa floge med paa kart, saa er det et kart nederst paa sida med alle flyplassene jeg har vart paa, ogsaa de nye vi kommer innom etterhvert. Flyplassene fra denne turen er stort sett de som gaar paa tvers av landet fra Florida og vestover, resten er fra da jeg gikk paa skole her.