The pursuit of happyness

Jeg så ein film i kveld som var ein tankevekker, den handla om ein mann som er aleinefar og må ta seg av sønnen sin mens han hadde en seks månders "intership" uten betaling hos et stort aksjemeglerfirma. Den går på hvor utrolig målretta det går ann å være og hvor mye en må være villig til å satse for å oppnå det en vil i livet.

Når en ser slike historier er det lett å begynne å tenke på om jeg sejøl hadde vært villig til å stå så hardt på, hvor mykje betyr egentlig denna flyginga for meg? Jeg håper virkelig at jeg ville ha stått like mye på, for jeg liker iallefall å tro at jeg er villig til å satse mykje.

Nå her det heldigvis gått mykje lettere for meg å komme dit jeg er nå, men det er jo ikkje akkurat å gå med strømmen. Det har vært nok av ganger der det har vært nokså fristende å slå seg tilro med et heilt standard A4 liv, men jeg hadde ikkje likt det i lengden! Trur nok ikkje jeg passer inn i den malen: heil grei jobb, heilt greit hus, heilt grei kjerring og et heilt greitt liv. Hvem er det som drømmer om middelmådighet?? Jeg trur det er det at de slutter å drømme etterhvert og faller til ro med de "fornuftige" alternativene.
NEITAKK, livet er ei gave som ikkje skal sløsast bort med å leve det halvveis. Det er iallefall mi meining om saken