til værs

Vaerfast i Shelbyville

2010-11-16T22:29:00.003-05:00

Her sitter vi, fremdeles i Shelbyville og noksaa klare for aa komme oss videre, men glade det var akkurat her vi endte opp.

Denne flyplassen maa vare den triveligste plassen va har vaert! Vi har blitt behandla som familie, skikkelig "southern hospitality"

Etter den kalde natta vi hadde i teltet fikk vi greie paa at vi bare kunne laane oss et rom inne paa flyplassen og at vi maatte foele oss som hjemme etter stengetid. De viste oss hvor dusjen var og hang til og med opp plakat paa dora vaar: "pilots sleeping" saa vi fikk til og med sove ei stund etter at flyplassen hadde aapna.

Vi fikk til og med laane torketromlen til en av de som jobber her da det viste seg at klaerne vaare ikke torka saa fort som forventa. (vi ender opp med aa vaske mye for haand siden vi har saa lite klaer med)

Paa dagen i gaar(Mandag) fikk vi laane bilen og kjorte ned til en kjempe-stilig plass: Bell Buckle, ein liten by som ligger ved jernbanelinja som egentlig ikke har forandra seg siden den blei bygd.

Det var stort sett antikk-butikker, ein cafe og ein kaffibar. De hadde virkelig greid aa ta vare paa atmosfaeren, saa det er absolutt ein plass aa anbefale hvis noen tilfeldigvis er i indre Tennessee og vil finne paa noe.

Paa kvelden tok vi bilen og stakk paa kino, det var inget problem om vi blei borte noen timer, det var bare aa komme tilbake foer neste dag. Vi saa unstoppable, ein actionfilm om et tog som er loepsk. Godt aa koble av litt!

Dagen i dag (Tirsdag) har stort sett bestaatt av aa vare sosiale og aa sjekke vaeret, att og fram mellom dataen og folka.

Vaeret har ikkje vaert noke saerlig i dag, foerst var det regn og saa naar den gav seg litt blaaste det i meste laga med opp til 40 knop i kasta, det er ein sterk kuling, heilt paa grensa til liten storm.

Saa vi blei sittende paa bakken i heile dag, men det har ikke vaert et kjedelig minutt her: vi har vaert med paa chilli-fest i terminal-bygningen, blitt intervjua av to aviser, sett paa en flyfabrikk og faatt snakka med mykje bra folk.

Moralen her blir: hvis dere noen gang blir sittende vaerfaste med fly, gjoer det i Shelbyville!

Big Spring - Shelbyville

2010-11-15T12:21:00.006-05:00

Naa sitter vi i Shelbyville, TN etter ei fuktig natt i taaka.

Turen bort hit har foregaatt som saa:

I Big Spring fikk vi sagt skikkelig farvel til karane paa skolen, hadde ein saftig og god lunsj paa tidligere omtalte Hog Heaven med tilhorende brus.
Litt utpaaa ettermiddagen satte vi oss i flyet med kurs for Brownwood der vi skulle refuele foer vi skulle ha en siste liten tur inn til Lake Whitney hvor vi skulle ta oss en halv fri-dag med bading og avsllapping.

Ting gikk ikke heilt etter planen, det blei morkt mens vi var i Brownwood og Lake Whitney har ingen rullebane-belysning. Det er lovlig aa lande paa steder uten rullebane-lys, men paa en kort flystripe vi bare har vart paa en gang foer, saa var ikke det noe fristende alternativ.

Paa Brownwood fikk vi tilbud om aa sove i pilot/VIP loungen sist vi var der og dette var en perfekt sjanse til aa benytte oss av det tilbudet.

Vi hadde en herlig kveld med amerikanske pannekaker til kveldsmat og saa saa vi Robin Hood paa TV. Det er noksaa godt aa sove inne og aa ha moderne underholdning som TV tilgjenglig.

Dagen etter vokna vi optimistiske og beinklare for aa komme oss til Lake Whitney. Vi pakka i flyet og snakka litt med et par piloter som hadde vart ute om natta og flydd cargo i Cessna Caravan. De raada oss til aa komme i gang saa raskt som mulig, for det var en kaldfront som kom inn bak oss som ville gjore det utrivelig aa fly noksaa snart. Vi hoppa i flyet og satte i gang, men det var ikke veldig lange tida for vi maatte lande paa Hamilton for aa vente litt paa at vaeret skulle bestemme seg. Det var en veldig lite fristende plass aa tilbringe dagen, saa vi floy litt videre sorover til Lampasas.

I lampasas saa vi at varet begynte aa hjelpe seg betraktelig, saa vi bestemte oss for aa prove aa komme opp til Lake Whitney igjen. (det er en fin ting med aa fly i statene: det er flyplassen overalt, saa hvis en moter paa daarlig vaer, saa er det somregel bare 10 min til naermeste flyplass)

Vi kom oss fint opp til Lake Whitney og tilbragte dagen med aa bade, dusje (lenge sida sist) og aa nyte sola.

Vinden var noksaa frisk, saa vi droppa teltet og la oss heller til ved inngangspartiet til et hus som ikke var i bruk den dagen.

Det blei ei nydelig natt! Vi sov baade godt og lenge og vaakna neste dag uthvilte og klare for nye eventyr.

Ein slik dag som det her er sletter ikke den varste maaten aa feire bursdagen sin paa, naa faar jeg bare nyte livet som 26-aaring.

Fra Lake Whitney satte vi nesa mot Mount Pleasant i Nord-ost Texas. Det hjalp paa paa stemninga at vi hadde en trivelig medvind som gjorde at vi flytta oss i ei alvorlig fart (til aa vare en Cessna 152)

Mt Pleasant var ein skikkelig trivelig plass, for det forste saa var landskapet totalt anderledes, med gule og rode traer saa langt en kan se. Fin avvekslig det etter noksaa mange timer med orken eller nesten-orken.

Vi fikk laane ein bil paa flyplassen og fikk oss litt mat og dagligvarer. Bilen var ein avdanka politibil, saa det var morro aa gi gass og kjenne V-8 motoren som sparka noksaa godt ifra.

Fra Mt Pleasant stakk vi til ein koselig flyplass i Sheridan i Arkansas, det var ingen folk der, men det skulle vare greit aa campe. Eineste problemet var at det var litt tidlig aa slaa seg til ro, saa vi tok oss enda et par timer i lufta.

Vi hadde tenkt oss til Osecola, men da vi kom over Wynne, AR saa saa det litt daarlig ut med sikten framover, saa vi landa likegodt i Wynne.

Wynne var ein veldig trivelig liten by, fine hus og nydelig natur, saa det var nok et godt valg.

Paa vei ned til byen for aa faa oss ein kopp kaffi fikk vi oye paa Wynne Baptist Church som saa riktig sa bra ut. Vi snakka litt og bestemte oss for aa faa med oss mote der neste dag (sondag)

Merker ogsaa naa at vi har kommet til kaldere omraader, nesten hemmelige temperaturer med naermere 0 grader om nettene.

Sondags morgen vaakna vi (jeg var heller kald til tross for at jeg hadde sovet med et aluminiums-teppe som skal reflektere varme rundt soveposen) Og fikk oss ein kattevask med vann varma opp paa kokeapparatet for vi gikk nedover mot kirka.

Vi hadde tenkt aa faa med oss bibeltimen for gudstjenesten, men siden dette ikke akurat var en student-bu saa endte de opp med aa sende oss til sondags-skolen. Vi folte oss noen hakk for gamle og tok oss heller ein kaffi fram til motet starta.

Nede paa donut-sjappa der vi drakk kaffi fikk vi et lite innblikk i hvorfor noen folk her borte ender opp med aa veie veldig mye: Det var tre damer som kom inn og kjopte et dusin hver med donuts (Trond og meg blei mette av en hver)

Motet var omtrent slik som en forestiller seg at baptist-moter her i landet skal vare, med kor paa scenen, forsanger og litt smalltalk etterpaa.

Vi fikk flydd ein god bite videre, forst til Covington, TN. Da vi hadde klatra ut fra Covington kom det paa radioen "is mister Trond still out there?" ja, svarte vi og saa kom det: "I think I have your credit-card here" Jammen fint med radio! Det hadde ikke vart saa lett hadde vi kjort bil.

Etter at kreditt-kortet var tilbake i lomma til Trond fikk vi oss ein fin natt-tur ostover mot Rockwood, TN.

Da vi horte etter paa vaeret rett sor for Nashville saa opplyste de om at duggpunkt og temperatur begge var paa 3 grader og det tyder paa at det snart blir taake, saa vi landa i Shelbyville. Og ganske riktig, det var ikkje meir enn ein liten time for taaka la seg som ertesuppe over omraadet. Da er det godt aa vare paa bakken og ikke i lufta!

Det var ein veldig trivelig og entusiastisk kar som hjalp oss med aa faa tilatelse til aa slaa opp telt og aa faa en bil vi kunne bruke om kvelden.

Han viste godt hvor norge var siden han likte aa se paa base-hopp filmer paa internett.

Vi fikk slaatt opp teltet og brukte et laken til aa utvide gapahuken til et lite telt for aa beskytte beina vaare som ligger utenfor teltet til vanlig mot dugg og eventuelt regn.

Etter ei god, men litt fuktig natt sitter vi her og venter paa at taaka skal lette og at kaldfronten som har stoppet opp foran oss skal bevege paa seg igjen.

Vi flyr ostover igjen

2010-11-13T14:39:00.003-05:00

Naa har vi begynt aa flyge ostover og befinner oss i Mount Pleasant, nord-ost texas akurat naa.

Grunnen til at vi er paa tur igjen er at det blei ikke nok med flytimer igjen paa flyet til aa faa baade tatt sertifikatet og aa komme oss tilbake til Miami, saa da var vi nodt til aa ta en toff avgjorelse.

Men det er jo noksaa fint aa vare paa farten igjen ogsaa.

Planen forelopig er aa fly rett ost gjennom Arkansas, Tennessee og North Carolina til vi treffer atlanteren.

I Nort Carolina haaper vi paa aa faa besokt denne fabrikken: Antilles Seaplanes

Det ligger en kaldfront foran oss, saa vi faar haape den flytter raskt paa seg, hvis ikke saa maa vi ta det rolig.

Temperaturene begynner aa synke litt, saa naa er det godt aa ha de varme klarne som virka saa meningslose da vi laa og svetta i Florida.

Trond flyr Solo!

2010-11-09T18:08:00.003-05:00

I dag hadde Trond sin forste solo, 36 minutter og fire landinger!

Her er et bilde fra rett foer han starta motoren

Disse to her er av landingene hans, fine og trygge, alle fire.

Og det siste her er fra feiringa, tydelig at han likte det her!

San Diego og turen tilbake

2010-11-07T22:27:00.008-05:00

Naa er vi kommet til Big Spring og har faatt tilgang paa data igjen, saa her er litt om det vi har opplevd de siste dagene:

Etter landinga paa Montgommery (KMYF) blei vi henta av Marie, ei venninne til Trond. Ho kjorte oss heim til seg og hjalp til med litt veiforklaringer og flip-flop-kjop (et must i San Diego)
Marie kunne virkelig kunsten aa benytte den minste luke i traffikken, selv en taxi-sjaaffor i midtosten kunne hatt noe aa laere her!
I nye flipflopper gikk turen ned til San Diego University aquaplex, et fint basseng-anlegg med havutsikt og stor "se og bli sett"-faktor.
Vi folte oss ikkje som stjernene ved bassenget med vaare shortser som slutta over kneene og camping-skjegg paa henholdsvis tre uker og to++ mnd. Men vannet var godt og sola enda bedre, vi var godt beskytta bak solfaktor 50 solkrem med konsistens som meirei-smor og vidunderlige kvise-fremkallende egenskaper. (kjopt paa USA sitt svar paa europris)

Etter ei hard solings-okt fikk vi ei omvisning paa universitetet av Marie, det var en utrolig fin plass! Gronne plener, staselige bygninger, fontener og mye ungdommer som saa veldig unge ut til aa gaa paa universitet (kansje vi begynner aa bli gamle)

Huset vi sov i laa tilfeldigvis i berykta Fraternety Row, De fleste har vel et lite inntrykk av de karene der fra film og den virkelige varianten var omtrent like hard paa festinga, men saa betraktlig yngre og mer pinglete ut.
De holdt det gaaende med festing hver natt, til langt ut paa natta. Heldigvis for oss har vi ikke vart bortskjemte paa hverken komfort eller stoynivaa i det siste (en blir ikke kravstor av aa sove i telt paa flyplasser) saa naar vi hadde ei myk seng, saa sov vi godt til tross paa hardnakka festing og kommunikasjon paa fullt volum utenfor vinduet.

Dag nummer to fikk vi en guida omvisning paa La Jolla, det finere omraadet i byen, med nydelige hus langs strandkanten og lange, hvite strender.
Fordi om det nok var et sosse-strok, saa hadde de klart kunst-stykket aa bevare sjarmen, det var virkelig ein plass jeg kunne tenkt meg aa bo!

Siste dagen var nok hoydepunktet, vi tok med haandklaer, mat og smorte vaart ned til stranda.
Det var ikke noen hvilken som helst strand, det var Pacific Beach, ei av de beste strendene i omraadet, med fullt av butikker som selger is og barer en kan gaa i hvis behovet for noe sterkt skulle melde seg paa formiddagen.

Det var nydelig vaer med ca 30 grader i lufta, det var vi jammen heldige med, for til vanlig bruker det ikkje vare strand-temperaturer i November.

Vannet var ei anna historie, det kjennes kaldt ut, sikkert delvis fordi det var saa varmt paa land, men det var ikkje veldig lenge en skulle vare uti for det saa godt ut med litt sol. (Vannet var nok gjerne kaldest i folge meg (Anders), for i folge Trond saa var det noksaa godt)

Som takk for veldig godt vertskap fikk Marie bli med opp paa en liten tur i flyet vaart, vi floy ut mot havet og fikk med oss en solnedgang fra 800 fot og byen i morket med alle lys tent paa vei tilbake.

San Diego er nok den fineste byen vi har vart i til naa her i landet, nydelig oppladning til resten av turen! Er absolutt et sted som er verdt et besok hvis en er i omraadet.

Da vi hadde faatt pakka bagasjen inn igjen i flyet var det tid for aa begynne paa den lange turen ostover igjen.
Vi letta ca en time etter solnedgang og hadde tidenes utsikt over byen som var opplyst med millioner av smaa lys fra hus og biler, det blir et ekstra fint syn naar en kan se det i kontrast mot sjoen som er totalt svart.

Natta blei tilbragt paa Blythe, som maa komme hoyt paa lista over verdens kjedligste plasser.
Den saa saa fin og gronn ut paa kartet, saa vi hadde litt forventininger, men desverre saa er fargene paa kart koder for hoyde over havet, ikke for palmer og flotte gressplener aa slaa opp telt paa.
Etter landing opplevde vi noe mystisk, det var en mann vi provde aa faa kontakt med som fossvant i lose lufta, vi var bare noen faa meter unna, saa det her forstaar vi ikke.

I mangel paa gronne, myke plener aa slaa opp teltet i, saa la vi oss bare til under vingen paa flyet rett paa betongen.

Det har seg slik at jeg sover litt tyngre enn Trond, saa da jeg vaakna opp og var fornoyd med en god natt, snakka han om en mengde fly som hadde vekket han med javne mellomrom gjennom natta. Godt med et godt sovehjerte!

Lordag brukte vi paa aa fly tilbake fra California til Texas, ikke daarlig aa krysse to tids-soner paa en dag!
Ruta var identisk til den vi floy paa vei vestover, men heldigvis hadde den gode medvinden fra turen bort gitt seg, saa vi slapp aa stange mot vinden.
Strekningen fra Casa Grande til Wilcox er nok den absolutt fineste strekningen paa turen, nydelig natur, store fjell og frodige daler. Litt av det meste egentlig!
Da vi landa i Wilcox, oppe i hoylandet i Arizona hadde vi en morsom opplevelse, vi traff en kar som floy en Piper-Cub fra Michigan til California.
Han hadde stoppa paa en liten flyplass naer El Paso for aa fuele og hort snakk om to europeere som floy gjennom landet med en liten Cessna og telta paa flyplassene. Skal sei ryktene gaar!

Da vi landa i El Paso for andre gang paa ei uke snakka vi med flyplass-mannen som blei beskrevet fra turen bort, han med den skarpe kaffien.
Han var en ihuga lokal-patriot og blei helt i hundre da vi spurte om det var noe aa se paa i omraadet.
Vi kunne se baade det ene og det andre, men storst av alt var "the smokestack" som vi faktisk hadde hort mye om sist gang ogsaa.

"It is the biggest smokestack in the USA, at the time it was built it was the tallest structure west of the Mississippi" Han var tydelig glad i pipa si!

Vi hadde ikke hjerte til aa fortelle om den pipa vi hadde flydd forbi tidligere paa dagen saom var betraktlig hoyere.
Han lot oss til og med faa laane en bil, saa vi kunne se smokestacken.
Vi kjorte bort og blei vel strengt tatt ikke veldig imponerte, men det var morro aa faa en tur gjennom El Paso. Hoydepunktet var nok aa se gjerdet inn mot Mexico, et fire meter hoyt monster som nesten gjor det vanskelig aa tro at det kan finnes ulovlig innvandring. De gjor det kansje paa litt andre steder.
Vi spanderte paa oss en biff-middag med 400 gram kjott og en liten klatt tilbehor, slik fordeling kan en like.
Det blir ikke varre av at det det koster det samme som en liten tallarken luxus-ris paa den lokale kinaen paa Randaberg!

I dag hadde jeg (Anders) hoydepunktet til naa paa turen, det foregikk slik:
Vi vokna av en hissig moped-lignende lyd og saa at det var noen aluminiums-ror trekt med toy som kom taxende forbi, en ultralight, den amerikanske varianten av mikrofly, som en kan fly helt uten sertifikat, bare det veier under 254 pund naar det er tomt, saa vi snakker ekstremt lite fly!
Etter tannpuss og frokost gikk vi ut paa stripa for aa se. Det var et lite gront fly som surra runt, det var bare saa vidt det flytta paa seg der oppe paa himmelen, men etter ei strund landa det og vi snakka med dama som eide det, ho pleide aa komme for aa fly hver sondag.

Jeg bemerka til Trond paa Norsk, at hvis jeg fikk sjansen, saa ville jeg provd det det paa to-sekunders varsel, og rett etterpaa snur ho seg mot meg og spor: "do you want to try it?" paa gebrokkent spansk-engelsk.

Jeg var ikke vanskelig aa be, saa etter et par minutter hadde jeg faatt laant meg ei jakke og et par hansker. Det aa faa til en skikkelig brief paa hastigheter og prosedyrer viste seg aa vare en utfordring paa grunn av spraakbarriare.

Her er den briefen jeg fikk: " Take off you go full throttle, six seconds and you fly. 30 knots climb, 40 cruise, 45 landing. 6000 rpm on cruise, but if 4000 the engine stop, that bad! If you wonder about something, the plane will tell you. Enjoy!"

Det var et fly av denne typen her, saa ikke saa veldig stort, akkurat.

Etter en betryggende start med motorstopp under taxing pga for lavt turtall fikk jeg endelig lina den opp med rullebanen, var noksaa spent, sarlig etter denne kommentaren da jeg spurte om det var vanskelig: "the cessna is easy, tis one is harder, but you are ok!"
Med dette i tankene gav jeg full gass og etter fem sekunder floy jeg! Dette her slo til og med folelsen av den forste soloen min!
Den lille maskina klatra som et uvaer og det var ufattelig fint aa kunne sitte og dingle med beina hundrevis av meter over bakken!
Landinga var da ting begynte aa bli intressant, for det forste var jeg ikke sarlig lysten paa aa faa motorstopp, saa nedstigningen foregikk med noksaa mye motorkraft, det var ikke noe problem, maskina hadde luftmotstand som en laave, saa farten gikk nesten ikke opp.
Det som var varre var at det var en crosswind (vind fra siden) og maskinen hadde bare side og hoyderor. En trenger egentlig balanseror ogsaa for aa lande i sidevind!
Jeg kom inn sakte og flata ut ca en halv meter over rullebanen. Etter aa ha flydd der noen sekund tok jeg mot til meg og landa.
Men oops, der tok vinden tak og ville tyvinge meg av banen, saa i siste oyeblikk gav jeg gass og suste over gress-tustene i rullebane-kanten med 30 cm klaring. Heldigvis saa klatrer den slags maskiner oyeblikkelig naar en gir gass, saa det foltes helt kontrollert.
Landing, forsok nummer to var en anne historie, klok av skade fra forste gangen la jeg meg helt til hoyre paa rullebanen, saa da vinden provde aa dreie meg mot venstre, var det plenty av rullebane aa rette opp paa.
Jeg stoppa motoren og trilla bort til gjengen som venta paa bakken. Tror nok ho var litt letta at landinga hadde gaatt godt til sist, men ho gav likevel tilbud om at jeg kunne komme tilbake og fly naar jeg ville. Skulle gjerne ha vart litt mer i El Paso omraadet.
Det her er skikkelig flyging, med vind i haaret og et fly som ikke kan brukes til annet enn aa kose seg!
Det her er nok en drom som har gaatt i oppfyllelse for min del, har alltid hatt lyst til aa prove noe slikt!

Paa vei tilbake fuela vi i Pecos (KPEQ) der de hadde gratis burrito flyllt med bare kjott til alle som stoppa innom!
Slik service skulle de hatt i Norge, der er det bare landings-avgifter som venter.

Og naa er vi tilbake i Big Spring som blir basen de neste dagene. Skal prove aa legge ut litt bilder en dag, men sliter litt med det forelopig.

Texas - California

2010-11-04T15:30:00.002-04:00

Nå sitter vi i San Diego og nyter livet her, nydelig både med skikkelig seng å sove i og med mulighet til å komme seg litt rundt.
Men nok om San Diego, det kommer heller litt meir om byen når vi har nytt den ein dag og to til.

Turen fra Texas var litt av ein opplevelse!
Vi starta fra Big Spring på ettermiddagen og fikk oss ein fin tur til El Paso. Var utrolig fint å få se litt terreng igjen! Fram til nå har det vært heilt pannekake-flatt. Det gjør jo navigasjonen mye enklere i tillegg til å være fint å se på.
Vi landa på Winkler (KINK) for å få oss litt fuel og der traff vi ein kul gammel kar. Til og begynne med, så virka han bare mutt og små-gretten. Men etter noen minutter, så oppdaga vi at det var slik humoren hans var, tidenes tørreste, men nokså morro.
Vi fikk ei lang forklaring om hvordan klapperslanger likte å krype inn i soveposene til folk og sove der, hvis det skjer så må en ligge muse-stille i solsteiken heile neste dag til slangen får lyst til å flytte på seg.

Neste og siste stopp for dagen var Horizon (KT27) nær El Paso.
Der var det inget problem å slå opp teltet og flyplass-manageren blei bare meir og meir snakksalig utover kvelden. Innholdet i termokoppen hans var av samme kaliber som det de drikker på bygdefester i Trøndelag.
Vi sto opp tidlig neste dag og begynte å fly før lufta var blitt for varm og tynn.

Nå var det andre boller med landskapet, vi cruisa i god høyde (8500 ft) og hadde en betryggende høyde ned til det til tider for-revne landskapet under oss.
Dette her er virkelig vill-mark, fantastisk fint å se ned på, det må være slike steder det engelske ordet awesome egentlig er ment for.

Vi hadde en kort fuel-stopp i Arizona før vi fløy over de siste fjellafor dagen ned mot lavereliggende områder.
Nokså spesiell opplevelse å først sitte i flyet med varmeapparatet på for så å stå på flyplassen i tropiske temperaturer iført ullfrotte og langbukse bare et par timer seinere. Det var en lettelse å få skifta over til shorts og t-skjorte!

Siden vi hadde vært så effektive med flyginga (og tjent inn to timer ved å krysse tids-soner på vei vestover) fortsatte vi likegodt enda et hakk bort til Browley, California!
Etter ein koselig prat med flyplass-manageren fikk vi sette opp teltet rett ved sida av flyet vårt. Plaseringa viste seg bare å være litt uheldig da natta kom og noen av sirissene som hadde blitt tiltrukket av lyset vi sov under bestemte seg for å bruke fjesa våre som trampoline.
Her fikk vi treffe både en 747 kaptein som holdt på å bygge opp ein Stearman (dobbeldekker fly fra 30-tallet) og ein gammal kar (født i 1927) som kjørte rundt i en 27 modell T-Ford.
Begge to var bare glade når vi spurte om de kunne vise oss litt, så vi fikk sett godt på mye gammalt og flott der.
Eineste som var litt pinlig var da vi spurte om han med bilen kunne ta et bilde av oss, for da han hadde fått kameraet viste det seg at han ikkje hadde fingre på den eine neven, men det gikk på et vis.

Fra Browley var det bare et kort hopp over litt fjell før terrenget stupte ned og vi så utover stillehavet.
Jeg måtte snakke med legendariske (og berykta) socal approach på radioen, men på tross av alle rykter, så var de både koselige og greie.
Etter ei veldig bratt nedstigning landa vi på Montgomery flyplassen og er herved i mål med det ene av målene for turen: å krysse kontinentet i småfly!

Flyging: Florida-Texas

2010-10-31T22:50:00.005-04:00

Naa har vi endelig kommet i gang med det vi kom hit for: flyging.

Onsdag fikk vi ordna med aa leie fly etter mye om og men. Leiebilen blei satt igjen paa Miami internasjonale flyplass og vi tok toget nordover mot Ft Lauderdale. Vi blei henta av Kalle, som tilfeldigvis var en tur i Amerika og saa satte vi oss i flyet ei lita stund etter solnedgang.
Vi floy opp til en flyplass som heter Airglades (K2IS) og ligger i nordenden av everglades. Det var en dritt-plass! Fullt av mygg, varmt og 100% luftfuktighet. En kan tydelig se at Trond ikke er spesiellt glad i mygg med tanke på at han kler seg så godt i tropiske temperaturer. Det blei ei veldig ukomfortabel natt ifort kun boxershorts inne i et knottlite telt (det er saa lite at naar vi lukker dora maa en av oss ligge i fosterstiling) med myggen surrende utenfor telten og luftfuktighet som var saa ille at det dugga i haaret til Trond! -rimelig unikt!

Neste dag gikk opp til Crystal River (KGCG) der vi hadde en super dag med bading og avslapping mens vi venta paa en kaldfront som skulle passere snart.
Dagen etter var varet perfekt og vi kunne sette nesa videre nordover.

Forste stopp var Quincy (K2J9), den fineste flyplassen jeg noen gang har vart paa! Nydelig idyllisk gress-stripe eller asfalt, en kan velge selv. Terminalen er en skikkelig idyllisk sorstats-bygning med hvitt gjerde rundt og et par gamle karer inne som driver flyplassen fordi de liker fly. Anbefales paa det sterkeste!

Neste stopp blei ei nodlanding grunnet blaere kapasitet. Bob Sikes Memorial (KCEW), en noksaa standard og kjedelig plass.

Natta blei tilbragt i terminal-bygningen til Dean Griffin Memorial (KM24) i Wiggins, Mississippi, bare koselige folk der som laaste opp bygningen, lot oss sove paa soffaen der inne og kjorte oss til butikken. Morgnen etter fikk vi spise frokost med en gjeng lokale skogvoktere som opererte et helikopter paa flyplassen der for aa se etter skogbranner.
Vi fylte bensin paa Hart (K3R4) i Lousiana der vi var helt alene paa hele flyplassen, heldigvis hadde de selvbetjening paa fuel-pumpa!
Vi gikk til og med tur paa rullebanen.
Noksaa spesiell folelse egentlig.

Saa passerte vi grensa inn til Texas og landa paa Lexia Limestone (KLXY)
Der oppdaga vi at vi ikke hadde noe San Antonio-kart som vi trengte for aa kunne fortsette videre paa turen.
Vi spurte han som hjalp oss med bensinen, men de hadde ikke et eneste kart til salgs. Saa da var det bare aa sette seg ned og begynne aa tenke paa en mer nordlig rute, for det er litt voldsomt aa fly inn i et omraade en ikke har kart over! Men saa kom det ein mann taxende i et hjemmebygd akrobat-fly og jeg spurte om det var noen flyplass i narheten vi kunne kjope kart paa. Det visste han ikke om, men vi kunne faa det gamle hans; snakk om opptur!
Naa kunne vi forsette som planlagt likevel!

Neste flyplass gav oss sjansen til aa fole paa en spesiell folelse: aa vare de toffeste karene i omraadet!
Lake Whitney state park (KF50) er en offentlig park med nydelig natur, fullt av raadyr, campingmuligheter og rullebane (skulle hatt slikt i Norge). Var rimelig tofft aa kunne taxe flyet opp en 1 km lang grusvei/taxebane som forte til oppstillingsplassen.
Der kunne vi slaa opp teltet under vingen for vi kokte oss mat og la oss. En er jo bare nodt til aa vare toffest naar en har et telt under vingen paa flyet sitt! Neste dag kom vi i snakk med en trivelig kar som viste seg aa vare en av flere paa en kristen retreat for et felleskap fra litt nord for Dallas.
Er noksaa stilig hvordan en kan komme til et mote med bare fremmede folk, fremmed kultur og andre former og likevel fole seg saa heime! Er nesten som familie naar en moter andre kristne.

Etter motet var (nesten) over (maatte gaa etter den forste talen, som vist nok skulle vare den korte, men som etter vaar maalestokk hadde full lengde) satte vi oss i flyet og vinka med vingene til vaare nye venner.
Neste stopp var egentlig bare en rask bensin-stopp paa Brownwood (KBWD) Men saa fikk vi plutselig laane en gammel Dodge Ram og tok en kjapp by-tur.
Byen var ikke noe annerledes enn alle andre byer her, men bilen var en opplevelse, den var stor og tung med nesten en kvart runde dodgang og dro mot venstre, saa det var egentlig vanskeligere enn aa fly. Det er vanlig at flyplasser her har en Courtesy Car som tilreisende piloter kan laane, helt gratis.
Mannen som laante oss bilen var ein veldig trivelig eks-militar type som gav oss tilbud om aa sove i pilot-loungen naar vi maatte trenge det, saa det skal vi prove aa gjore naar vi kommer gjennom de traktene igjen.

Endelig kom vi fram til Big Spring (KBPG) der Trond gjorde sin forste gode landing (den tredje i sitt liv, saa det er imponerende) og her sitter vi, gode og trotte og prover aa skrive noe leslig paa et Amerikansk tastatur (som tross alt er bedre enn det Franske som forrige innlegg blei skrevet paa)
For de som liker aa floge med paa kart, saa er det et kart nederst paa sida med alle flyplassene jeg har vart paa, ogsaa de nye vi kommer innom etterhvert. Flyplassene fra denne turen er stort sett de som gaar paa tvers av landet fra Florida og vestover, resten er fra da jeg gikk paa skole her.

Turen tilbake

2010-10-26T23:51:00.004-04:00

Etter over 3400 miles paa amerikanske landeveier er vi endelig tilbake i Miami.
Vi har faatt plass aa sove hos en kamerat fra flyskolen.
Paa veien tilbake hadde vi et par fine dager.
Forste dagen gikk langs (relativt) smale og svingete veier sorover mot san antonio. Etter ei natt rett paa utsida av byen var det klart for feriering! Vi kunne til og med legge oss ned litt og nyte sola 5de lokale saa rart paa oss)San Antonio er nok definitivt den fineste byen jeg har vart i her i landet!Den ser ikke saa veldig fin ut for en kommer inn til sentrum, vel inne i sentrum kan en gaa ned noen trapper og vips saa er det som en annen verden: nesten som ei blanding av Kardemommeby og Venezia.Det kryr av resturanter, broer og kanaler.
Egentlig saa er det slik ein plass at en skulle hatt med seg ei jente og ikkje ein gutt:)
Vel paa vei mot New Orleans hadde vi en trivelig opplevelse: paa ein tur i USA maa en ha seg noen skikkelige donuts!Og langs veien saa vi den: ein skikkelig heimekoselig donut-plass.
Vi stoppa og stedet viste seg aa vare drevet av ein far og sonn. Oppskrifta var ein gammel familie-hemmelighet og smqken var voldsomt bra! Ikke nok med det; folka var heilt unike: begge to hadde fletter i skjegget og virka som de likte jobben sin.

New Orleans var ei anna historie: vi hadde forventa oss en kultur-by med jazz og slikt, men da vi kom inn i den beromte Burbon Street, det var en opplevelse, men ikke i positiv forstand: det lukta slum og besto stort sett av strippeklubber og barer med formiddags-tilbud.Resten av byen var heldigvis mye finere og vi fikk faktisk sett en hjuldamper paa Mississippi!
Og saa har jeg blitt stoppa av politiet, heldigvis saa var det ingenting, men tankene flyr litt naar en ser blaalysa i speilet. Det var til og med en State trooper og de er ikke kjent for aa vare rimelige, men han her var et unntak, ein riktig trivelig kar egentlig.

Til slutt har jeg en liten godbit fra radioen: det var ein av karene i tea party bevegelsen som kom med folgende om global oppvarming: Hvordan kan de liberale idiotene vare saa redde for karbondioksid? De har jo til og med drukket det i brusen sin da de var smaa , alt er bygd opp av karbon. Til og med et barn forstaar at det er helt ufarlig!

Etter 5500km og over 50 timer i bil er vi klare for senga og satser paa aa starte det virkelige eventyret i maaraa:)

FLYGING!

Tilbake paa gamle trakter

2010-10-22T21:46:00.003-04:00

Etter to dager til med beinhard kjoring, kom vi fram til Big Spring, Texas og US Flight Academy i gaar kveld.

Det er noe helt eget ved aa kjore slike avstander: tida gaar paa en helt annen maate og tre timer mellom hver pause virker ikke saa galt lenger. Plutselig har Florida, Alabama, Missisippi og Louisiana passert.
Til sammen blei det 2700 km og 25 timer med kjoring (da er pausene trekt fra)
Veistandarden her i landet er helt spesiell: asfalten er gjerne full av sprekker og skjoter. Det humpler og braaker heile tida.Men veien er brei! Det er minimum to filer i hver retning, 20 ,meter gras mellom kjoreretningene og store veiskuldre baade inn mot midten og ut mot kanten.
Fartsgrensene er mellom 60 og 70 mph (96-113 km/t) nesten heile veien det kunne faktisk gaa et par timer av gangen uten at vi sakka under 100 km/t!
Vi sov natt nummer to paa et ukjent sted i enten Missisippi eller Lousiana, vi vet ikke helt hvor. Det var i alle fall godt aa faa sovet noen timer foer vi satte i gang igjen.

Etter ei god natt paa sovesofaen her paa skolen har vi hatt en skikkelig lesedag med forberedelser til den store gullmedaljen (det er teori-prove i maaraa)Litt avbrudd har det blitt: klatring i oljepumper, handletur og et godt maaltid. Ene aktiviteten vaar maa ha sett rimelig merkelig ut for de lokale: det er saa mye jord-ekorn her, saa vi maatte jo prove aa faa tatt litt bilder. Her blir de jo bare sett paa som skadedyr, saa det er vel litt tilsvarende som at noen skulle ha vart paa rotte-safari heime i Norge.
Og slik til slutt bare for aa terge dere heime i Norge som sliter i snoen og kulda: her er det 28 grader om dagen!

Dag 1: Oslo-Palm Beach

2010-10-20T06:55:00.003-04:00

Dagen i gaar var ein heller lang dag! Vi starta med aa sove fra litt over ett til halv fem. Da var det bare aa staa opp og lage frokost.

Vi kom oss paa fly baade til London og Miami uten noe saerlig problemer, men da vi var kommet av flyet i Miami, blei det andre boller; leiebilen var ikkje saa heilt lett aa faa til.
Foerst proevde de aa gi oss en bil som var noksaa mye mindre og kjipere enn den vi hadde bestilt.
Da vi endelig fikk vist at vi faktisk hadde bestillt den bilen vi trodde vi hadde bestillt, saa bar det ned i gareasjen. Der var det ingen biler av den typen vi hadde bestillt, saa vi maatte snakke med en av de annsatte igjen.
Det var ikkje noe problem: ho oppgraderte oss til en cabriolet! Eineste saom var litt spesiellt var at det var nesten tomt for biler til utleie, men ingen cabrioleter var utleid. Vi begynte aa se paa bilen og fant raskt ut hvorfor det ikke var noen som var leid ut: det var faktisk ikke ett positivt ord som gikk ann aa bruke for aa beskrive bilen. Etter ti minutter med proeving og feiling, saa gav vi opp. Det gaar ikke ann aa leie en bil som faller ifra hverandre og er nesten umulig aa sette sammen igjen etter foerste gangen en tar opp taket!
Saa vi maatte spoerre om vi kunne faa en annen bil. Han vi spurte viste seg aa vaere en uvanlig serviceinnstillt kar, han spurte om det var greit at vi fikk en Camaro istedefor. Det var nesten slik at det var vanskelig aa tro sine egne oerer, mannen ville gi oss en sportsbil! Saa kom han tilbake med bilen vaar, det var ikke camaroen, (den var blitt utleid) men en Cadillac! En fullblods luksus-bil med skinnseter som er justerbare i alle retninger og en kjoerekomfort av en annen verden!
Da tida kom for aa sove (etter ei natt paa tre-fire timer og ein hoeneblundi ny og ne paa flyet) fant vi ut at det var paa tide aa sove litt.
Vi tok inn paa et motell og DET var godt det! Det var jo over 25 timer siden sist vi hadde ligget paa noe som var antydning til behagelig. (British airways hadde god kneplass, men noen veldig rare seteputer i setene sine, saa sovnkvaliteten der blei saa som saa)
Det var en aircondition som laat som en lastebil, men det var ingen hindring, vi sovna som stein og er riktig saa uthvilte naa. Blir spennende aa se hvordan resten av turen blir!

Følelsen av å fly

2010-10-17T18:12:00.007-04:00

Her er et dikt og et par bibelvers som alltid minner meg på hvor nydelig det er å fly.

Diktet blei skrevet av ein 19 år gammel amerikansk pilot (som var misjonær-barn oppvokst i Kina) under andre verdenskrig kort tid før han blei skutt ned.

Oh! I have slipped the surly bonds of Earth

And danced the skies on laughter-silvered wings;

Sunward I've climbed , and joined the tumbling mirth

Of sun-split clouds,- and done a hundred things

You have not dreamed of - wheeled and soared and swung

High in the sunlit silence. Hov'ring there,

I've chased the shouting wind along, and flung

My eager craft through footless halls of air....

Up, up the long, delirious burning blue

I've topped the wind-swept heights with easy grace

Where never lark, or ever eagle flew-

And, while with silent, lifting mind I've trod

The high untresspassed sancity of space,

Put out my hand, and touched the hand of God

-John Gillespie Magee, Jr.

Jesaja 40:31

Men de som venter på Herren, får ny kraft;

de løfter vingene som ørnen,

de løper og blir ikke utmattet,

de går og blir ikke trette

Salme 139:9-10

Tar jeg morgenrødens vinger på

og slår meg ned der havet ender,

så fører du meg også der,

din høyre hånd, den holder meg fast

Flyging er litt sånn som alle andre fine ting, det går ikke heilt an å beskrive hvordan det føles, så da er det meir effektivt med tekst og bilder ting som skaper noe av den samme følelsen.

Så kan folk få et inntrykk av hvordan det føles uten en mengde tekniske detaljer og beskrivelser som står i veien. Teknikken er jo uansett bare et hjelpemiddel.

Arbeidsledig- en nokså oppskrytt tilstand

2010-10-14T17:57:00.006-04:00

Nå i mårå skal jeg på jobbintervju, skal bli godt! Er litt spent, men veldig glad for å få positiv respons, det trengs innimellom når en går arbeidsledig.

Det er faktisk overaskende ille å ikkje ha jobb, er faktisk mer av identiteten som er knyttet til det å ha jobb enn en skulle tro. For eksempel noe så enkelt som standard-spørsmålet: hva er det du driver med da? Så må en begynne å forklare at jeg driver og bruker opp de skattepengene du betaler inn :)

Eller når folk spørr hva er det du har gjort i dag da?

"Jeg har sett gjennom finn.no etter nye jobber som passer så nogenlunde til kvalifikasjonene mine, kansje søkt på en, brukt uforholdsmessig mye tid på å se gjennom nettaviser, kjeda meg litt, bekymra meg litt, lest mer nyheter, sett litt på TV, gått på butikken og prøvd å tenke økonomisk, dagdrømt om flyging, angra på at jeg har tatt flylappen, vært glad for at jeg har tatt flylappen og fundert på hva slags jobb jeg kansje får til slutt"

Det ender bare opp med at jeg sier "ikke så mye" og så er vi ferdig med å snakke om den dagen.

Noe av problemet når jeg skal søke jobb er at det er veldig få bedrifter som søker etter folk med flymekaniker og flyger erfaring, så det er stadig telefoner der jeg må argumentere med "at det der kan jo jeg få til" så må en prøve å forklare alle likhetstrekkene mellom det å skru på fly og den aktuelle jobben. Så etter at en har overbevist personen i den andre enden, kommer killer-spørsmålet: "den flygerutdanningen din? er det ikke det som egentlig er drømmen din? hvorfor søker du hos oss? er dette bare en midlertidig jobb for deg"

Til tider føles det som om flygerutdanningen var en stor tabbe, den er kun et hinder i alle andre jobber enn akkurat det å fly og flygerjobber er det ikke så veldig mange av.

Det frister nesten å bare stryke den av CVen, men et hull på 2.5 år ser vel ikke så veldig bra ut det heller.

Folk pleier jo å si at det ordner seg for snille gutter, så da må det vel ordne seg med en jobb for meg også etterhvert (eller så er det kanskje nettopp derfor det tar så lang tid?)

Med jevne mellomrom dagdrømmer jeg om hva jeg skulle gjort med en milliard kroner: da skulle jeg starta flyselskap med usedvanlig kule fly og annsatt piloter i nød.

Eventuelle milliardærer som leser dette oppfordres til å invistere!

Nå er det vel på tide å legge seg, må jo være uthvilt til intervjuet i morgen. Får håpe dette går bra.

Og uansett hva som skjer, så har jeg USA-turen å se fram til, det kommer til å bli en slik opplevelse som ungene mine kommer til å kunne utenat:)

Ei uke igjen

2010-10-12T16:28:00.004-04:00

Nå er det bare ei uke igjen til vi setter nesa vestover.

Ting begynner å gå seg skikkelig til, nesten alt som skal gjøres er gjort:

*Billetter er bestilt, Oslo, Heatrow, Miami tur retur. Vi reiser den 19 og kommer tilbake den 27.

*Flyet vårt er bestillt, vi leier en liten Cessna 152 i Ft. Lauderdale

*Vi har ordna med leiebil, skriver ei lita forklaring om hvorfor lenger nede på sida.

*Legegodkjenning er på vei til Trond og fremdeles gyldig for min del

*TSA approval er i boks (dette er ei sikkerhets-klarering for folk som skal lære å fly)

*Skjema for visumfri innreise er ordna og betalt

*Kart for heile reiseruta er sendt til skolen i Texas, så det er bare å hente dem der

*Headset og anna utstyr som Trond trenger ligger og venter på oss

Vi har ei stor forandring i forhold til det som opprinnelig var planlagt: istedefor å fly passasjerfly fra Miami til Texas, så skal vi leie en bil og kjøre. Det er veldig mye billigere, nesten like raskt (dette er en veldig ukurant strekning å fly, så det tar sin tid)

Så nå står det en bil og venter oss på flyplassen, det er bare å sette seg inn og kjøre uten å vente på flyplasser her og der.

På vei tilbake har vi nesten ei uke på oss før flyet vårt skal plukkes opp, så da satser vi på å være turister i Texas og langs gulf-kysten.

For de med interesse for kart, så har jeg et lite kart nederst på bloggen som inneholder alle flyplasser jeg har vært på i min (til nå) korte karriære som pilot. Håper på å få oppdatert denne underveis.

Det eineste problemet for øyeblikket er at den lette dunposen jeg hadde planlagt å bruke er nok oppbrukt, den har store partier totalt uten dun, så det hadde nok blitt litt i kaldeste laget.

Rottebikkjer og folkeskikk

2010-10-11T20:02:00.005-04:00

Etter at jeg fllytta til oslo så har jeg lagt merke til at det er utrolig mange folk her som enten ikke bryr seg om båndtvang eller ikke engang vet om den. Hver gang en går i parker, rundt sognsvann eller andre offentlige steder så ser en store flokker med bikkjer i alle størrelser. De springer rundt og terroriserer så mange folk de kan (da særlig unger, jo mindre, jo bedre), sloss og stjeler all den maten de kan få tak i. Og det var heller ingen merkbar forskjell før og etter 20 august (dato for båndtvang)

Her om dagen da jeg satt ved sognsvann og stekte karbonader på stormkjøkknet, så skjedde følgende i løpet av en 5 minutters periode:

Først var det ei stor og fullstendig ustyrlig bikkje som stjal brødet som ein småbarnsfamilie akkurat skulle til å spise. Så etter ei lita stund kom det et lite rotteaktig vesen med store utstående øyne og et temperament som var heilt på grensa til rabies-mistanke som først skulle slåss med den store bikkja før den sprang bort og prøvde å stjele maten min rett ut av steikepanna.

Da eierene endelig synes det var på tide å komme og bryte opp i slagsmålet så var unnskyldningene som følger: eieren til den med brødet bare lo litt og sa at "han har jo så stor matlyst" mens eieren av den lille rotta henvendte seg til uvesnet sitt og sa med barnestemme at nå var du rampete.

En kan vel ikkje forvente folkeskikk fra bikkjer, særlig ikkje de små som ser ut som øynene er på vei til å sprette ut hvert øyeblikk, men en burde kunne forvente at de som eier slike små monstere kunne hatt folkevett nok til å gå med den i bånd!

Pakke lett

2010-10-06T18:31:00.002-04:00

Nå er planlegginga til den store USA-turen i gang og jeg gleder meg mer for hver dag som går!

Det som ser ut til å bli den største utfordringen nå i planleggings fasen blir å pakke lett nok: vi må klare oss med 10 kilo baggasje og det inkluderer soveposer, liggeunderlag, klær og kokesaker for to personer i nesten fire uker.

Så vi kommer ikkje til å pakke slik som denne karen her.

Nå blir det litt liv her igjen

2010-10-03T19:09:00.004-04:00

Dette blir ikkje et skikkelig innlegg, men meir ein ingress.

Sommeren og høsten til nå har gått nokså greit, men jeg er veldig klar for å få meg ein jobb snart, noe dritt å ikkje ha en!

Kommer nok snart mer om både livet som arbeidsledig og om høstens store prosjekt: USA turen.

Jeg skal nemmelig til USA på guttetur i høst, det er en kammerat som har lyst på småflylappen og jeg stiller opp som instruktør mot å få dekt reiseutgiftene.

Planen blir å fly fra kyst til kyst, så hvis ting går som det skal, så skal vi:

1: bade i Stillehavet, Mexico-gulfen og Atlanterhavet

2: oppleve mye av amerikansk kultur og steder

3: reise hjem med ett flysertifikat mer enn vi reiste bort med

Da var oppflyging bestått og MCC-kurs fullført

2010-06-01T16:53:00.002-04:00

Skulle sikkert ha skrevet det her mye tidligere, men nå er jeg faktisk ute på arbeids-markedet! Alt er bestått og jeg er klar for å få min første jobb som pilot, men det er ikke så mange jobber at det gjør noe for øyeblikket, så det blir spennende å se hvordan dette går.

Jeg skal skrive mer etterhvert, ikke nødvendigvis om akkurat oppflyging og MCC, men det skal skrives: om noe.

Det er nesten litt rart, jeg har fullført drømme-utdannelsen min, men livet føles ikke så veldig forskjellig likevel. Litt merkelig det, åssen en kan ha et mål som en jobber fram mot så lenge, så når en når det er det ikke riktig så heftig ein følelse som en hadde trudd det skulle bli.

Men for all del: jeg er sykt fornøyd med å ha blitt ferdig utdanna!

Hattfjelldal tur-retur

2010-04-22T16:10:00.005-04:00

Her er ei lita oppsummering med bilder fra dagen som var og litt til.

I og med at jeg hadde en Cessna som bare sto og venta på å bli flydd nordover så var det ein kjempedag, har gått og gleda meg i fleire dager til den flyturen.

Det eineste som ikkje var så bra var det at vekkeklokka ringte klokka 5:15 etter ei alt for kort natt.

Alt var fint da jeg satt inne på flight-planning rommet med kaffien i neven og skjekka været. Men da jeg kom meg ut på rampen, så blei stemningen litt dårligere, det hadde snødd.

Det er greit nok med en bil, for der er det bare frontruta som må skrapes, men på et fly så må alle flater som vender oppover skrapes, så detta var ein omfattende jobb. Jeg hadde bare ei t-skjorte i sekken som blei brukt til å feie av søen og så polere bort rim-laget som måtte være igjen fra de siste dagene. Ein kald fornøyelse, kan en si, vingen virker lang som en rullebane når en står der i gardintrappa.

Men jeg kom meg avsted til slutt og det var ein nydelig tur. Først ut fra Røros og opp til flight level 75 (litt over 2 km opp) der jeg kunne suse avsted over skyer og rusk. Fram til Trondheim så var det eindel skyer, men så klarna det opp. Det var nesten rart, for jo lenger nord jeg kom jo finere blei det på utsida.

Egentlig så skulle jeg ønske at det var mulig å fylle den stemninga på flasker og dele ut de istedefor å ta bilder. Bilder klarer ikkje heilt å formidle hvor storslagent det var, fin utsikt, god tid til å filosofere litt mens en faktisk sitter og gjør noe av det en liker aller best her i verden.

Så kom jeg fram til Hattfjelldal der banen var blitt brøyta bare til ære for meg. Der nede sto Stig som skulle bli med på resten av turen med en kopp kaffe.

Etter ein kjapp stopp i Hattfjelldal så var det tid for å komme seg videre, vi tok turen til Brønnøysund der vi fikk litt fuel til turen sørover. På vei inn mot brønnøysund kunne vi se ut til øya der Himmelblå blir spillt inn. Etter takeoff fra brønnøysund blei det litt sightseeing nedover helgelands-kysten før vi gikk opp over skyene igjen.

Da jeg kom meg ned til Røros var det akkurat nok tid til å forberede seg til neste flytur som var ein Instrument-øvings tur i et to-motors fly (Grumman GA-7 Cougar)

Det tar litt på med denna instrument-flyginga for en sitter med ein liten innretning på hodet så en ikke kan se ut vinduene. Så da har en bare noen nåler og visere å stole på.

Sist uke da aska lamma flytrafikken så var vi ein liten tur opp i sjølve Røros by:

Vulkan

2010-04-16T16:48:00.007-04:00

Nå begynner jeg endelig å føle at denne utdannelsen nærmer seg slutten, jeg er kommet meg opp til Røros og sitter her i hangaren og funderer litt sånn utpå kvelden. Tenk at for 15 år sida så satt jeg i varmen i Etiopia og snakka med en kar som var på besøk, han hadde småflylappen og jeg nøyt hvert sekund vi kunne snakke om fly.

For 11 år siden så dreiv jeg på nede hos naboen vår og bygde modellfly som jeg hadde kjøpt for konfirmasjons-pengene.

Så gikk det noen år og jeg jobba som mekaniker på Sola, fremdeles like fasinert av alt som har med flyging å gjøre. Og her sitter jeg, nesten utlært flyger og synes det er akkurat like morro, jeg driver bare på med litt større leketøy.

Men det er jo ikkje bare morro, for det er jo endel lover som gjelder flyging, som tyngdeloven, Bernoulis teorem, Newtons lover og ikke minst Murphys lov. Tenk, når jeg endelig hadde fått kommet meg opp på den første flyturen, så fikk vi beskjed på radioen: "all flytrafikk i Norge er satt på bakken fra og med nå på grunn av vulkansk aske, cleared for a full stopp landing"

Så da sitter jeg her med beina godt og foreløpig permanent planta i bakken mens jeg venter på at denna Islandske vulkanen skal gi seg.

Sånne askeskyer har det med å ha noen intresante konsekvenser, jeg husker fremdeles den forrige gangen jeg var ute for ei. Jeg var ca 14 og hadde greid å lage meg en ballong full av hydrogen, ryktene ville ha det til at hydrogen smeller nokså godt.

Så jeg tok like godt og stappa ballongen inn i ovnen før jeg tente på. Da det smalt, så kom det ei askesky ut ovnsdøra som dekte store deler av stuegulvet og konsekvensene da mamma kom hjem var nokså intresante.

Det spesielle med denne islandske og noe større varianten var at da jeg satt i hangaren og kjeda meg etter flyturen, så kom det en mann som lurte på om jeg var pilot. Denne mannen hadde et problem som han lurte på om jeg kunne hjelpe han med: han måtte lande her da flyforbudet ble iverksatt og lurte på om jeg kunne tenke meg å fly flyet hans opp til Hatfjelldal i Nordland når ting klarner litt opp.

Så nå sitter jeg her med nøklene til en stykk Cessna 172 og venter spent på at asken skal drive vekk.

Verdens beste simulator!

2010-03-30T19:08:00.002-04:00

Her er en link til det som nok er verdens beste fly-simulator. Den er ikke så avansert at det gjør noe, men den er genial til å lære å bruke instrumentene.

Tims air navigation simulator

Vestlands-ekspedisjon

2010-03-18T15:46:00.003-04:00

Nå er jeg tilbake i Gjerstad etter å ha vært vestover et par uker for å få unna ATPL-eksamnene. For de som er interreserte, så kan jeg jo likegodt legge ut varigheten av hver eksamen, for det har jeg ikke vært i stand til å finne noen annen plass.

Air Law: 100 min

Powerplant, systems and electrics: 120

Instrumentation: 90

Mass & Ballance: 60

Performance: 60

Flight planning and monitoring: 180

Human performance and limitations: 60

Meterologi: 150

General Navigation: 120

Radio Navigation: 90

Operational Procedures: 80

Principles of flight: 60

IFR Communications: 30

VFR Communications: 30

Sikkert nokså uvesentlig for de fleste, det der, men det er informasjon som jeg har savnet under opplesinga fram mot eksamen.

Jeg reiste vestover lørdagen før eksamnene startet og koste meg stort med å treffe igjen Emil som jeg sov hos den første uka. Det blei egentlig minimalt med sosialt liv, tida gikk med på lesing og... lesing. Til tross for at livet som eksamens-student er heller ensformig, så fikk jeg i alle fall ete godt, for det var fint vær og Emil har stor veranda med grill på og over gjennomsnittet evner som kokk. Så der vanka det både det eine og det andre av god mat.

Det er et ordtak som sier som så: "likheten mellom fisk og gjester er at de stinker etter tre dager" Så for å unngå å gå stakkaren heilt på nervene, så satte jeg nesa mot jæren på Torsdag. Det var vel strengt tatt ikke bare av hensyn til verten jeg reiste den veien, for det var ei veldig koselig jente som plukka meg opp, Elisabet var på vestlandet ei helg. Men det er alltid ei bakside på medaljen: siden selskapet var så trivelig, så blei lesinga tilsvarende mindre fristende (og tro meg: G-nav mister fort nok sjarmen som det er)

De sier at etter den søte kløe kommer den sure svie, så mandags morgen var jeg nokså nervøs for hvordan G-nav'en skulle gå etter ei helg med befriende lite lesing. Heldigvis viste det seg at den bekymringen var grunnløs, for da klokka starta, så var eksamnen overaskende grei.

Uke nummer to blei tilbragt hos Trond, ein av de andre klassekameratene fra videregående. Back in the days, så var vi klassens glad-kristne pøbler med alt fra tidenes hjemmepakka salutt avfyrt foran øynene på (og med tillatelse fra) rektor, sprenging av isbjørner til aktiv bruk av potet-kanon i friminuttene. Problemet med sånne folk er at det med så mange bra felles opplevelser, så er det alt for lett å bli sittende og mimre.

Trond er en mann som har min fulle sympati: han har noen arbeidstider som ikke passer for siviliserte mennesker: stakkaren begynner på jobb klokka halv sju og jeg satt på. Det intreresange med å stå opp på denne tida av døgnet etter å ha lest til over 12 på kvelden er at kroppen tenker: nå skal jeg nok opp og ha nattmat, jeg får snart legge meg igjen, så det er ikke vits i å være trøtt så mandags morgen var jeg i en sjokkerende god forfatning. Tirsdags morgen derimot så var det en annen historie, kroppen tenkte nok omtrent slik: i går var det bare lureri, så nå blir det høylytte protester i minst to timer i håp om å få et par timer til på øyet.

På Torsdag var det endelig over, 14 prøver var innlevert og jeg kunne slappe av og være sosial med god samvittighet!

Helga tilbragte jeg hos Magnus og Silje, fint med slike folk som stiller opp når en ringer og spør om de har ei ekstra seng til låns i helga. Det er spesiellt imponerende når de bare får to timers varsel.

Som glasur på kaka, så fikk jeg et par fine dager på jæren før jeg lødde boklasset inn i et tog østover.

Her heime så har jeg sett på mulighetene mine fremover og vært i kontakt med diverse skoler og luftfarts-tilsynet.

Etter å ha stanga hodet i veggen der et par ganger så er jeg overbevist om at denne t-skjorta stemmer enda bedre her enn i USA, bare bytt ut FAA med Tilsynet

JAA ATPL eksamen

2010-03-13T19:31:00.001-05:00

Da var eksamen unnagjort. To uker med prøver etter et par måneder med lesing gav uttelling: 14 av 14 bestått!

Fjelltur, seilbrett og flyging

2010-02-23T17:01:00.008-05:00

Jeg husker da jeg var liten og gikk i fjellet: jeg så på den første bakken og var overbevist om at toppen lå rett oppi der. Når jeg begynte å nærme seg, så så jeg at det var enda ein bakke, kansje både lenger og brattere.

Etter endel av disse "toppene" så venner en seg liksom til tanken på at det er nok ein kneik til, når en endelig nærmer seg den ekte toppen, så forventer en liksom at det skal åpenbare seg ein ny kneik i det en kommer over kanten.

Ein av de små historiene som stadig blir fortalt i familien her er fra da jeg var liten: Vi hadde vært et sted der det var folk som seilte rundt på seilbrett.

Det var stor stas for ein lien gutt å sitte og se på når disse bretta seilte rundt. Ekstra morro var det når de velta. (og det skjedde jo rett som det var)

I lange tider etterpå så kom det en liten guttestemme full av forventning hver gang jeg så en seilbåt: "den velter nok snart"

"det der er nok ikke toppen"

"den velter nok snart"

Slik er det med flyginga for tida, jeg har nesten gitt opp tanken om at det kommer til å gå knirkefritt fra her, for hver gang jeg har trodd det, så har det åpenbart seg en ny og brattere bakke. Jeg tør nesten ikke håpe at resten av utdannelsen skal være anderledes, hva om det plutselig dukker opp en ny topp.

Eller hva om også den nye skolen har ting å skjule, kansje de også er bedre på å ta penger enn å ta ansvar, kansje de også legger ned snart...

Forventninger formes av tidligere erfaringer og akkurat nå, så er ikke de erfaringene noe å skryte av. Hvis jeg skulle stole på mine erfaringer når det gjelder flyskoler, så burde jeg støype føttene mine fast i sement, slik at jeg ikke kunne gjøre noe så dumt som å sette meg opp i et fly igjen.

Jeg burde strengt tatt gi opp!

Men så er det slik at det er en ting til som er med på å forme forventningene: tanken på det der fremme, tanken på at det kansje er en topp på dette fjellet også. Hadde fjellturer bare bestått av motbakke, så hadde det jo ikke vært noe å skryte av, men når en kommer opp over toppen og ser ut på verden der nede, så blir det plutselig verdt det!

Så jeg skal ikke gi opp flyginga, for jeg har et håp om at snart så kan jeg se meg tilbake og tenke: "det der var en stri motbakke, men det var verdt slitet"

Da var skolen konkurs.. igjen

2010-02-15T04:43:00.004-05:00

Nå på lørdag fikk jeg greie på at skolen har slått seg konkurs. Det som er litt merkelig er at de slo seg konkurs på torsdag 11 feb, men tydeligvis ikke gadd å si i fra til elevene sine om det. Så vi som var så uheldige å være elever på skolen fikk greie på dette gjennom ryktebørsen og så måtte vi lete i avisene for å finne ut om det var sant.

Jeg sitter her og føler meg nokså dum og lettlurt, for to uker siden så satt jeg på kontoret til sjefen der og spurte han om skolen ville gi meg resten av utdannelsen min hvis jeg betalte inn den siste innbetalingen. Og så betalte jeg.

Her er et avis-stykke:

En kan nesten begynne å vurdere å bare slutte å stole på folk, den gjengen jeg har vært så uheldig å blande meg borti de siste to åra har jo vist seg å love mer enn de kan holde i enhver sammenheng.

Av og til så tenker jeg at ting var bedre før i tida, tenk om gapestokker fremdeles var allment akseptert, så kunne en satt den opp på torget med den plakat der det står: "slik går det når du lurer folk"

B-menneske, ikke bare greit

2010-01-20T18:26:00.004-05:00

Jeg har funnet ut at det er en betydelig ulempe med å være b-menneske: det er ubehagelig å stå opp om mårån, men det får en tåle uten for mykje klager.

Ulempen er at hjernen fungerer bare bedre og bedre jo seinere det blir og til slutt så fungerer den kjempegodt. På meg så er tankegangen på sitt beste fra 10 og utover om kvelden. Problemet er bare at hvis jeg utnytter disse timene fullt ut, så blir det for lite søvn og dermed enda værre å stå opp neste dag. Så her er jeg altså nødt til å gå til sengs akkurat mens jeg når mitt fulle potensiale.

Det er jammen godt å være heime

2010-01-18T23:50:00.000-05:00

Nå sitter jeg på det samme hybelhuset som jeg overnatta i for over to år siden da jeg var her oppe på opptaksprøver. Skal sei tida går fort!

Vi er ein liten gjeng som er her oppe og får undervisning/oppfrisking i alle de fagene jeg skal ha eksamen i snart. Det er mye nytt og jeg blir stadig overasket over hvor mye mer omfattende teorien er her i Europa i forhold til i USA.

Lærerene er nokså varierte, det er noen fag der vi har skole-annsatte som mer eller mindre leser opp fra boka og andre der vi har ledende eksperter på sine områder. Et godt eksempel på det er da ein i klassa prøvde å forklare læreren at det han snakket om ikke sto i boka. Da bøyde læreren seg over pulten og sa: "det vet jeg det gjør, for det er jeg som har skrevet den"

På utsida av skolen står det nokså mye forskjellig, i dag sto den gamle Passaten til han i klassa som her bil rett på siden av sjefens nokså nye Mercedes S600.. Det var i dag, forrige uke da han var her brukte han BMW 750en sin, også den med V12 motor. Dg dette er ikke alle bilene hans:) Om ikke annet, så kan en vel si at det er en viss kontrast når den står parkert på utsida av en skole der enkelte av de tilreisende lærerene jobber gratis fordi skolen ikke har penger til å betale dem. Jeg får vel bare ordne med betalinga slik at jeg ikke har noen betydlige summer stående inne på noe tidspunkt. Og jeg tror nå at det er eieren av Passaten som er den lykkeligste av de to, enda så morro det må være å ha en V12 under panseret.

Ellers så er jeg jo endelig godt etablert her i Norge, var nydelig å endelig komme hjem.

Julefeiring med familien var et stort og koslig høydepunkt, med god mat alle, heile familien og veldig god stemning. Det blei jo litt ekstra kos siden det hadde kommet et nytt medlem i familien siden sist: ein liten grå katt som heiter Ludvig.

Den koste seg noe veldig i jula da den tygde et hjørne av ei av pakkene til mamma og pappa som inneholdt røykelaks. Etter pakketygging så satte den seg på lur bak gardina ved juletreet der den anngrep beina våre ettersom vi passerte den, dette var til stor fortvilelse for jentene i huset som bare hadde på seg tynne strømpebukser.

Etter ei veldig fin juletid satte jeg nesa mot Oslo der jeg fant ei veldig gild jente som gikk med på å bli kjæresten min.. (bare så det er sagt: jeg har kjent ho i fem år, det er ikke bare ei jeg traff på trikken)

Så blei det nyttår i Brummund-dal med ein gjeng fra DTS'en, er nesten rart åssen det er. Når en kjenner folk godt så gjør det ikke så mye om en ikke har sett hverandre på ei stund, den gode stemninga kommer med en gang uansett.

Etter den tid har det blitt endel dager i Oslo (oslo er en overraskende bra by når en har en guide som er så god som den jeg hadde) og litt tid heime i Gjerstad før jeg forsvant opp til lesing og usosialt liv her oppe i lille Roald på utsida av Ålesund.

Som dere ser, så har det jo vært ei fin og innholdsrik tid siden jeg kom heim, så jeg skal ikke klage. Det er jo litt skummelt med skolen og det, men den delen har jo vært konstant skummel det siste 1 1/2 året, så en blir faktisk vant til det.

Når en ikkje vet om en skal le eller grine, så er det alltid best å le :D

ferdig pakka og klar for avreise

2009-12-16T09:42:00.002-05:00

Nå sitter jeg bare og venter på å bli plukka opp, alt er pakka og klart.

Pro blemet er at jeg mistenker at jeg er litt overvektig selv etter at bagasjen har blitt slanka etter alle kunstens regler, så jeg håper at de er litt greie på den fronten i dag.

Leiligheten er rydda og vaska. Var nødt til å bruke våtserveter som jeg la under en pappeske som jeg så skudde rundt. Må jo bruke det en har.

Gleder meg til flyturen nå, flyr med KLM for første gang. I håp om å bli oppgradert, så har jeg funnet fram svart bukse og skjorte. Får håpe det virker denne gangen.

Pakking er nokså fælt

2009-12-15T18:38:00.001-05:00

Det værste med å reise heim er pakkinga, kan ikkje fordra det!

Men det er vel verdt det :)

Tur til New Mexico

2009-12-13T21:06:00.005-05:00

I går så fant jeg ut at det var for gale å bare bu ett par timer fra grensa til New Mexico uten å noengang komme dit, så da reiste jeg bare. Hvis en begynner å planlegge slikt for mykje, så blir det aldri noke av.

Så på lørdag i 2 tida satte jeg meg i bilen og begynte å kjøre vestover. Holdt meg unna hovedveien (I-20), så det var ikkje så mykje biler der. Veiane her i landet er litt anderledes enn i Norge, en kjører 10-20 minutter, så er det ein liten sving før veien går rett framover i 10-20 min. til. Og så må en jo ta fram fartsgrensene:

se på det skiltet her som sto langs veien, hadde 75 mesteparten av tida. 75 miles er 121 km/t og så må en som regel holde fire-fem over for å ikkje bli forbikjørt kontinuerlig. Det er noke jeg kommer til å savne når jeg kommer heim.

Da jeg var kommet fram til Carlsbad så traff jeg på ei stakkars gammal dame som var så fortvila: ho måtte ha hjelp med å bryte seg inn i ein bil.. for nøklane hennes var festa til veska som lå på førersetet. Med hjelp av en kleshenger og leathermannen min fikk jeg opp døra til slutt. Det som var litt komisk var at det var tydligvis ikkje første gangen ho hadde låst inn nøklane sine og ho meinte at jeg virka rutinert og brukte lita tid på innbruddet, men jeg forsikra ho om at jeg aldri hadde brukt det til noe ulovlig.

Da jeg kom ned til Carlsbad Caverns nasjonalpark som var målet for turen, så traff ein riktig så trivlig kar som var på tur med sønnen sin på sju år.

Jeg inviterte meg sjøl bort på besøk til leiren deres og det var veldig så morro! Vi reiste og kjøpte inn matvarer i bobla hans (ein 1969 modell med koselig eksos-lukt og akkurat passe mykje motorlyd inne i bilen)

Da vi kom tilbake så laga faren mat mens jeg lærte guttungen hans å lage stekt banan med sjokolade. Vi blei sittende oppe og snakke ei god stund før det blei leggetid. Siden jeg ikke har noen sovepose her, så besto senga mi av tre lag med tepper og mange lag klær på kroppen. På tross av litt enkelt sengetøy, så var det ei av de beste nettene jeg har hatt på lenge: det er ingenting som å ligge og se på stjernene mens en blir trøttere og trøttere. Bare for å gjøre det enda bedre, så var det så mange stjerneskudd at jeg mista tellinga til slutt.

I dag tidlig våkna jeg opp til nydelig (om enn litt svak) kaffilukt og frokosten var allerede i komminga da jeg kom meg ut av senga. Vi fikk oss ein liten latter av et uhell sønnen hadde hatt kvelden før: da han skulle gå på do så viste det seg at den var under oppussing, så alle doane var satt på utsida i mellomtida. Det faktum at de ikke var kobla til var ingen hindring for ein liten kar som måtte noe veldig, så han bare kjørte på. Tenker han som driver på med oppussinga kommer til å lure når han skal montere de igjen.

Etter ein nydelig frokost så var det tid for å gjøre det jeg egentlig var kommet for å gjøre: gå tur i den store grotta oppe i nasjonalparken. Det var litt av ein opplevelse! Over alt var det stalagmitter og de andre som jeg altid glømmer navnet på. Det var ein tur på omtrent tre timer der en kontinuerlig blei overaska over hvor mye flott som finnes der nede.

Vel oppe på overflata så var egentlig planen å bare kjøre heim igjen, men da jeg så et skilt til denne velklingende turstien,

så klarte jeg ikkje å dy meg. Det er jo omtrent den siste sjansen min til å få sett ein klapperslange i live.

Reptil-messig så blei turen ein bomtur, men du og du fopr ein natur!

Det blei ein tur på drøye to timer mellom høye fjell som var veldig forskjellige fra det meste en ser i Norge.

På vei heim, så fikk jeg sett hundrevis, hvis ikkje over tusen av disse.

Når det kommer til stedsnavn, så er det jo en kjent sak at amerikanere er kreative, men den her var ny for meg!

Og nå for ei lita tund sida så kom jeg endelig heim til hybelen min. Etter ei nydelig helg, så måtte jeg til slutt se den harde virkligheten i øynene: jeg må pakke nå! Og jeg som hater pakking, men det er vel verdt det, for på onsdag setter jeg meg på flyet heim til kjære Norge.

"kostnadseffektiv" flygerutdannelse

2009-12-09T14:58:00.004-05:00

Etter at jeg bestemte meg for å reise heim har jeg sjekka etter alternativene mine når det gjelder å fullføre utdannelsen. Etter å ha forhørt meg med folk så virker det egentlig som begge de Norske alternativene er dårlige og alt for dyre, men en må jo få gjort dette på ett eller anna vis, så en må vel bare bite i det sure eplet og gi pengene sine til de suspekte folka som skal ordne med resten av utdannelsen.

Egentlig så hadde det vel faktisk vært billigere å trekke pengene sine ned i do enn å prøve å lære å fly.

For det meste så er det her en fin utdannelse å ta, det er lite som slår det å sitte i et fly, men det hadde vært mye finere om skolen kunne vært åpen og ærlig når det kommer til hva slags utgifter og tidsrammer vi kan regne med!

Vanskelig avgjørelse

2009-12-08T20:03:00.003-05:00

I dag så måtte jeg ta et av de valga der begge alternativene har negative sider, jeg bestemme meg for om jeg skulle bli her i landet til neste år eller ikke.

Fordelen med å bu i USA er at jeg får flydd litt meir slik at jeg får nok flytimer til å ha et realistisk håp om å få jobb de nærmeste årene. Få flydd Extra 300 (tilsvarende formel-1 i bil-verdnen) er faktisk en av de tinga jeg synes frista mest med å fortsette å bu her.

Ulempene med å fortsette å bu i USA var vel mest av det prinsipielle slaget: da jeg fylte ut visum-søknaden for å få et år lengre opphold her, så oppdaga jeg at det ikke var lov for meg å jobbe med den typen visum. Resultatet ville blitt at jeg måtte jobbe svart og at jeg ville måtte lyve på visumsøknaden min for å få den godkjent. Ei anna ulempe er at jeg strengt tatt ikke trives så veldig godt her i Texas, er litt vanskelig å finne seg til rette her.

Og så er det jo fordelene med å bu i Norge: alle de jeg er glad i heime som jeg nå får se litt meir enn en gang i året, få fullført utdannelsen min litt raskere enn det jeg hadde gjort hvis jeg hadde drøyd et år, slippe å alltid være litt bekymra for å skade seg eller bli syk uten helseforsikring og ikkje minst det å være i et land der en hører heime.

Fram til for et par dager sida så var valget veldig enkelt: en må knuse noen egg for å lage omelett, og hvis reglene er urimlige, så er det vel myndighetenes egen feil at jeg er nødt til å pushe dem litt for å få fleir flytimer (det er vel uansett meir rampete enn det det er kriminellt, er jo ikke narkotika-smugler eller noe)

Men da jeg tenkte litt meir over saken, så så jeg at det var nok en smule dobbeltmoral på min side, særlig siden jeg tenker på å jobbe med misjon etterhvert. Når en tenker på misjon så seier det seg jo selv at en synes "gå derfor ut.." er viktig.

Jeg har aldri hatt noe særlig sansen for liberalere som meiner at de kan plukke ut hvilke bibelvers som er viktige og hvilke som ikke er så viktige. Og hva var det jeg dreiv med? Jeg hadde i mitt stille sinn bestemt meg for at "gå derfor ut.." var kjempeviktig mens "gi keiseren (eller presidenten i mitt tilfelle) det som keiserens er" var ok å overse. (tjener jo ikke så mye som instruktør og det er jo ikke akkurat bare meg som gjør det)

Så nå reiser jeg heim til Norge for godt den 16 Desember, jeg reiser med god samvittighet, slunken loggbok og litt praktisk kunnskap om integritet.

Mange vil vel hansje synes jeg er enfoldig som går fra en god sjanse til å få flytimer, men da får jeg heller være litt enfoldig og like den jeg ser på i speilet.

Tenk så tragisk å sitte der i cockpit med gullstriper på skuldrene, fin bil på bakken, prinsipper som er blitt slappe etter å ha blitt tøyd i litt for mange sammenhenger og med en integritet som blei vekk ein eller anna plass på veien mot suksess.

Jeg kjeder meg, så da ser jeg gjennom loggboka mi

2009-12-07T15:51:00.018-05:00

I dag satt jeg og fylte inn timer fra loggboka mi til backupen på dataen. Loggbøker er egentlig nokså merkelige ting: en kan faktisk finne ut hvor en var og hva en gjorde på hver eneste flytur gjennom hele karriæren.

Her er min oversikt så langt:

Totalt antall timer: 367.1 timer (det er litt over 15 døgn) derav 350.8 i enmotors fly og 16.3 i tomotors-fly. 657 landinger.

25.6 timer nattflyging, 66 nattlandinger.

40.9 timer som instruktør.

72.9 timer med instrument-flyging, derav 9.2 timer i skyene, resten med "hood" så jeg ikke kan se ut.

Jeg har fått flydd endel forskjellige fly: først kommer de som jeg ikke har fått logga fordi jeg ikke hadde begynt på skole enda:

Subaru Fuji tre-seter

Et to-seter seilfly av ukjent type som jeg fikk prøve på Elverum (ikkje samme som på bildet)

Piper Super Cub to-seter

Diamond Katana to-seter

Og så begynte jeg på skolen her borte og fikk flydd enda fleir forskjellige:

Cessna 150/152 to-seter (nesten identiske)

Cessna 172/172 RG fire-seter (samme flyet med og uten innfellbart understell)

Cessna 182 fire-seter, ligner på 172 men endel større

Cessna 206, en seks-seter som MAF flyr. Håper på å få flydd mer i den typen etterhvert.

Piper Cherokee fire-seter

Piper PA-44 Seminole fire-seter

Det har faktisk blitt endel forskjellige fly og jeg satser på at det blir enda fleir etterhvert! Sjefen har snakka om at det gjerne blir turer i noka fleir typer til neste år: Cessna 310 fire-seter tomotors, Cessna 421 åtte-seter tomotors, Super Decathlon akrobatfly og ikkje minst Extra 300 akrobatfly. Kan fort bli morro det!

Det beste av alt er jo at dette her faktisk er jobben min:)

Snø

2009-12-04T08:55:00.002-05:00

Da jeg våkna i dag tidlig, så var det snø på bakken.

Og da jeg gikk ut så var bilen litt nedsnødd, var heldigvis bare å sope det av, så var det klart til å kjøre. Siden eleven min hadde ringt meg og sagt ifra at det var uaktuellt å kjøre på snøen, så hadde jeg litt fritid på formiddagen og den blei brukt til å spinne og herje på snøen. Det er jo utrolig morro og så er det en sikkerhetsgevinst også, for nå vet jeg åssen den bilen her oppfører seg på glatta.

Godt politiarbeid

2009-12-03T12:45:00.003-05:00

I dag så stakk jeg bort til politistasjonen for å høre etter om de hadde funnet tinga mine blandt tjuvgodset.

Da jeg kom ned dit så bare viste jeg kvitteringa fra politirapporten og etter fem minutter fant de fram en pose med tinga mine i. Jeg blei riktig så imponert over hvor fort det ordna seg og i følge de jeg kjenner i området så var jeg riktig så heldig, for somregel så ser en aldri tinga sine igjen etter innbrudd i bilen, samme her som heime.

Og så får en oppsummere litt av det som hendte: det var ein av guttane som budde i internatet som bestemte seg for at det var ein god idé å bryte seg inn i ein mengde biler, så han får med seg tre av vennene sine. Bakmannen var ikkje nødt å stjele av økonomiske grunner, han er ein av de som har god råd, rike foreldre og liker å vise det. Det hadde vært litt anderledes om han hadde vært nødt til å stjele for å få det daglige brød.

De bryter seg inn i en god del biler og blir ikke oppdaga, egentlig så er de nokså flinke til det her. Så oppdager noen at bilen deres er tom for verdisaker, men det er fremdeles ingen som vet hvem det er. Neste morgen våkner romkameraten til tjuven opp og oppdager at det er ein heil mengde verdisaker gjømt vekk der inne. Han legger sammen to og to og ringer politiet. Politiet kommer og plukker opp pøbelen og inndrar alle verdisakene. Uheldigvis for tjuven så er det ei grense for når tjuveri blir alvorlig her i landet: $400, så han blir sikta for "grand theft" Det er også ein heilt individuell forbrytelse å oppbevare tjuvgods, så han blir sikta for det også og på toppen av det heile så får han ein siktelse for hver person som anmelder istedefor å bare få ein felles siktelse for heile pakka.

Og her kommer den siste delen av historia: først så vil jeg påpeke at jeg ikkje hadde noenting med det her å gjøre, bare hørte om det etter det hadde skjedd. Ein av vennene til tjuven hadde fått bilen sin tømt for verdisaker og da han oppdaga hva som hadde skjedd og hvem som hadde gjort det så fant han på ein plan: han gikk inn på rommet til pøbelen og tok med seg kredittkortet hans, så gikk han ned på bensinstasjonen og spanderte gratis bensin på alle som ville ha.

Og her er et par svar på gårsdagens kommentarer: politiet fungerer godt her, men denne saken er likevel nokså uvanlig og blei oppklart stort sett på grunn av tips fra folk utenom politiet. Det er vel ca samme her som heime at mange føler politiet kunne fungert bedre. Men jeg er jo glad for at min erfaring med politiet har vært så positiv som de her.

Når det kommer til sharia kommentaren så sa jeg at jeg følte for å knekke fingrane på dei jeg hadde ingen konkrete planer om å gjøre det og raseriet kokte fort av. Og bare så det er sagt, så er jeg sterk motstander av sharia, var bare ein sleng-kommentar, ikkje ei sympati erklæring!

Innbrudd i bilen min

2009-12-02T09:43:00.001-05:00

I natt var det ein eller anna idiot som fant ut at det var ein god idé å bryte seg inn i bilen min.

Jeg oppdaga det ikke før jeg kom ut for å kjøre til jobb i dag og bilen var enda meir rotete innvendig enn det den vanligvis er. Da jeg så etter så viste det seg at idiotene hadde stjelt solbriller, ein leatherman og ein veldig fin kniv som jeg Gunsein, lillebroren min hadde laga til meg. Om ikkje anna så førte innbruddet til at jeg fikk bedre kulturforståelse, for når jeg så alt som var vekk, så følte jeg for å lemleste den pøblen som hadde gjort det noe alvorlig, så nå har jeg litt mer innblikk i tankegangen bak Sharia lover. Men det værste av raseriet kokte heldigvis fort av.

På vei til jobb holdt dagen på å bli ennå værre da jeg kjørte forbi en radarkontroll i et bokstavlig talt rasende tempo, men heldigvis så slapp han meg forbi likevel.

Da jeg kom til skolen, så ringte vi politiet og anmeldte saken. De sendte en politibil bort for å se på saken og han kunne fortelle at idiotene som hadde gjort det allerede var arrestert. Så nå bare håper jeg at politiet klarer å finne igjen sakenne mine blandt alt tjuvgodset. Jeg blei faktisk nokså imponert over hvor bra politiet ordna det enda grunnen til at det blei tatt så alvorlig var at idiotene hadde brutt seg inn i de fleste bilene på parkeringsplassen, så det var mange anmeldelser i dag tidlig.

Kanina som måtte sitte ute og fryse

2009-12-01T19:55:00.003-05:00

I dag tidlig så var det nokså kaldt i været med blaut fæl sludd. Jeg blei faktisk oppringt av eleven min som lurte på om jeg anså det som trygt å kjøre i slikt vær

Da jeg kom til skolen, så satt den lille karen her og så riktig så stakkarslig ut mens den prøvde å komme seg unna regnet.

Liten verden

2009-11-30T12:22:00.002-05:00

Nå for noka dager sida så satt jeg på kontoret da det kom inn et par i 50 åra, jeg begynte å snakke litt med dem og etter et par setninger så fant jeg ut at aksenten deres var såpass kjent at jeg fikk prøve meg med Norsk. Og jammen så var de Norske!

Vi blei sittende å snakke litt , er jo alltid trivelig med Nordmenn å snakke med. Og plutselig så spurte kona meg om det var meg som skreiv den der bloggen "til værs eller noe sånt"

Det må være det en kaller sammentreff, når villt fremmede folk både leser den og stiloler opp på kontoret mitt.

Innlegg nr. 200, thanksgiving og hva som skjer når en bur i fastfoodens hjemland

2009-11-27T15:01:00.002-05:00

Det her hadde nok ikke norsk-lærerene mine trudd, men nå har jeg faktisk skrevet 200 innlegg her på bloggen, heilt frivillig. Skriving er ikkje så ille når en ikkje blir retta på:)

I forigårs så blei jeg invitert til å spise thanksgiving-lunsj hos ein som jeg flyr med.

Jeg reiste over i 12-tida og blei møtt av god matlukt og koselige folk i døra. Det var Kevin, som jeg flyr med, kona hans, ein sønn som er politi, kona hans og ei lita jente på 6 år. Vi blei sittende og snakke ei stund før resten av gjestene kom og vi kunne begynne å ete. Den maten der var gode greier altså! Kalkun, brunsukker-glasert skinke, saus, gratinert oste-potetstappe, søtpoteter, kalkunfyll, rundstykker, cranberry-saus og ein heil mengde paier til dessert. Beste måltidet jeg har hatt på lenge!

De andre gjestene var to gamle par, et militær-par som budde rett over gata der og foreldrene til Kevin. Kona i huset rett over veien var litt av ei dame, ho var opprinlig fransk, men hadde flytta hit for ca 50 år sida. Aksangen var fremdeles på plass og ho var veldig så livlig. Då noken nevnte på noke om et ekorn som bikkja hadde drept, så tok ho heilt av og kjefta og smalt, men på et nokså godmodig vis.

Ellers så må det nok innrømmes at nå har det gått som det går når en bur i hamburgerenes hjemland, så har det gått som det ofte går. Jeg veide meg i dag og der har det gått oppover.. 2 kilo på to år.

Så det er ikkje så spinngale tross alt.

Små barn store gleder

2009-11-24T00:55:00.002-05:00

Her er en video av et av høydepunktene i hverdagen her i Texas:

Det er jo nesten litt sørgelig at det å vri på ei flaske blir regna som et høydepunkt, men jeg er jo som kjent glad i alt som smeller, så hva er vel bedre enn gratis smell med prosjektil:)

for mykje kaffi

2009-11-20T03:44:00.003-05:00

Nå nærmer klokka seg tre på natta og jeg ligger i senga og er lysvåken. Det blei vist litt mykje kaffi for min del i kveld, lagde meg god sterk norsk kaffi og den var så god at e drakk ein heil mengde av den (nærmere en liter), så nå ligger e her og angrer.

Håper ikkje e sovner i timen på skulen i mårå...

det hadde vært litt flaut i og med at det er meg som underviser.

detaljer?

2009-11-18T23:14:00.006-05:00

"every time you make a choice you are turning the central part of you, the part of you that chooses, into something a little different from what it was before"

Jeg leste ei bok av C. S. Lewis i dag da denne lille setningen plutselig dukka opp.

Det høres liksom så ubetydelig ut: "litt forskjellig" ikke mye, bare litt. Men det er ikke bare litt, for hvert valg skaper fundamentet for neste valg.

Faren her er at en kan forandre seg over tid til noe en i utgangspunktet ikke hadde lyst til å bli, bare ved å ikke være bevisst. Men hvis en har dette i bak-hodet når en tar alle de små valga, så kan det jo hende en ender opp med å nå et potensiale en ikke engang hadde drømt om at en kunne nå.

Tenk hvordan alle de små avgjørelsene, hvis en er bevisst, kan få store utslag hvis de blir tatt nogenlunde i samme retning. Og best av alt: hva kan skje med livet som kristen, med jobb, venner og hele samfunnet hvis en bare har de små valga i bakhodet.

Kan det være at det ikke finnes noe slikt som et ubetydelig valg?

25 år og like uetablert

2009-11-15T21:41:00.003-05:00

Nå har jeg faktisk passert halvveis til 50, men føler meg fremdeles ikkje heilt voksen ennå heldigvis!

Nå har de fleste av de jeg har gått på skole med er begynt å bli nokså etablerte, de er ferdigutdanna og ute i jobb. Men jeg synes jeg er vel så heldig egentlig, enda jeg jobber mer eller mindre som lærling. Det er fremdeles et par år til jeg er heilt ferdigutdanna, jeg har bodd i 7-9 forskjellige boliger (alt som etter en teller) siden jeg flytta til Sola for å gå på skole.

Hvis jeg hadde kjørt på med allmenfag og den løypa, så kunne jeg faktisk ha vært ferdig med ei mastergrad og vært ute i jobb nå, men kunne jeg valgt så ville jeg gjort det samme om igjen. Det har vært 25 spennende år til nå og jeg satser beinhardt på at det skal bli fleire opplevelser de neste åra.

Det blei nokså rolig med feiring på torsdag, først jobbing som normalt med ein litt ekstra god lunsj. Eineste antydning til galskap var at det var åpen scene her på colleget om kvelden. Ein del av de jeg kjenner her hadde mast felt om at jeg måtte vise litt flammesluking.

Det gikk fint ei stund heilt til jeg skulle vise meg og endte opp med det nokså greit brannsår inni albuen, så nå går jeg rundt og ser ut som en sprøytenarkoman. Mamma hadde sikkert sagt at jeg har godt av det når jeg er så dum.

Den siste veka nå så har jeg ikke fått flydd, men hatt klasseromms-undervisning. Det er mer utfordrende enn det jeg hadde trudd, men en lærer veldig mye av det, akkurat som å være på skulen igjen, bare at en studerer for å få seks i alle fag istedefor å studere "nok"

Av-ising

2009-10-30T12:21:00.004-04:00

I dag måtte jeg faktisk av-ise flyet. Det så egentlig ut til å være et nesten uoverkomlig prosjekt å skrape av nesten 15 kvaderatmeter rim med et kredittkort.

Men så fant vi på noe lurt, vi roterte flyet, så det sto med halen mot sola før vi bant ned halen så nesa pekte opp i været. Nå var oversida av vingen vinkla mot sola, så den gjorde all av-isinga for meg!

Slikt ser en ikkje i Norge

2009-10-28T17:17:00.003-04:00

I dag var det egentlig ein heilt normal dag på jobb, men rett før vi skulle ta av, så var det et anna fly på final, så vi måtte vente.

Det skjer jo rett som det er, så jeg tenkte ikke så mye på det før jeg så flyet, vingespennet var vannvittig stort i forhold til resten av flyet. Og motorene var liksom alt for nærme skroget, så jeg blei intressert og kikka litt nærmere etter.

Da det kom nærmere viste det seg at det var en Consolidated Catalina et amfibiefly som blei brukt til søk og redning under andre verdens krig. jeg synes det er et utrolig stilig fly! Og det blir jo bare bedre av at det faktisk var mange Norske piloter som fløy det under krigen og det norske luftforsvaret hadde en skvadron i bruk etter krigen.

Det er ikkje hver dag en ser 60-70 år gamle fly på den størrelsen.

I dag følte jeg meg gammal..

2009-10-28T01:20:00.001-04:00

..da jeg gikk og bowla med ein gjeng fra colleget her og endte opp med å føle at jeg var hang med en gjeng av vennene til Mari (lillesøstera mi)

Modellfly og mat-tips

2009-10-26T20:54:00.005-04:00

Her er resultatet av modellflyet som jeg har bygd på innimellom det siste året:

Det er ein modell av et fly som blei brukt til å trene piloter i andre verdenskrig.

Flyet heiter Boeing-Stearman model 75, men blir somregel bare kalt Stearman

Det er et av de flya som nesten alle med flysertifikat og mange andre gjerne skulle ha flydd.

Noke av det som var målet med denne modellen var å vise tre-strukturen

Så jeg kutta av trekket rundt halen og høyre vingetipper.

Og til sist kommer tips til litt lettvinn snacks som jeg lærte av en av de jeg bodde på rom med:

en tar grønne epler, umoden mango eller noke anna sur frukt og kutter den opp i båter.

Så tar en ei skål der en blander salt og chilipepper (ca30/70+-)

Nå er det bare å dyppe, det er sterkt, surt og godt!

Politisk "debatt"

2009-10-25T18:05:00.004-04:00

Det er ein ting som ikkje slutter å overaske meg her i landet: det er åssen politisk debatt foregår, den består stort sett i å få det andre partiet til å virke så grusomt som mulig.

Hjemmenifra så er en vant til å høre snakk om at det eine eller andre er bra eller dårlig for landet, at det er ein overaskende beslutning, at noen er sterkt uenig og andre ting i den retning.

Her er noen eksempler på ting som jeg har hørt folk si og skrive: har hørt fleire folk som jeg ellers respekterer si at Obama er ond (ord for ord: "he is a very evil man" litt over kanten synes jeg)

På den konservative sida så var det stor feiring da Chicago ikke fikk holde OL, ikke fordi de var imot OL, men fordi den nye presidenten misslykkes. Det er en holdning som er veldig utbredt her, at folk fryder seg over alt som går galt for det nye regimet uten å tenke på at det går utover deres eget land.

På meg virker det omtrent like urimlig som å låne bort bilen sin til ein kamerat til tross for at en ikke har så stor tro på hans egenskaper som sjåfør. Etter ei lita stund så får du beskjed om at han bulka bilen din og den umiddelbare reaksjonen er å fryde seg over at du hadde rett i deine anntagelser om hans evner bak rattet.

Ein anna ting jes synes er rart er den utbredte bruken av heller fantasifulle konspirasjonsteorier som politiske argumenter. Den mest vannvittige jeg har hørt er at klimakonferansen i Danmark egentlig er dannelsen av et globalt kommunistisk regime. Global oppvarming er kommunistisk propaganda for å lure USA til å undrekaste seg denne regjeringen. Målet til dette nye regimet er å lure de rike landene tilbake til middelalderen ved å forby bensindrevne ting og tvinge dem til å gi pengene sine til den tredje verden..

I debatten om stats-drevet helsevesen hørte jeg dette argumentet på radioen: at USA kunne risikere å bli som de skandinaviske landene, der staten bestemmer hvilke sykdommer som er lønnsomme å behandle og de som det ikke lønner seg å behandle blir tvunget til aktiv dødshjelp. Dette blei lagt fram som fakta og jeg blei så sinna at jeg gjerne skulle kringlevridd den idioten som sa slikt om Norge.

Et annet argument en hører nesten daglig er at Obama ikke er Amerikansk, han er ein arabisk, kommunistisk muslim fra Kenya og ikke nok med det. Bare for å toppe det heile, så er han faktisk antikrist også.

Etter å ha hørt slikt som detta, så har jeg kommet fram til et par ting:

Jeg har en teori om at hvis politikken hadde blitt litt meir saklig, så er det gode sjanser for at fleir folk hadde godde å stemme.

At en må passe på å være saklig når en diskuterer politikk, trur ikkje det har blitt slik over natta, så hvis en ikkje passer på, så kan det skli ut og bli like gale heime.

Og hvis det noken gong blir så gale heime, så har demokratiet utspillt sin rolle og kongen bør få all makt, han er jo ein nokså fornuftig mann.

Are you Norwegian?

2009-10-23T14:28:00.002-04:00

I dag hadde jeg en artig opplevelse da jeg var oppe og fløy med eleven min: Vi holdt på med litt landingsrunder og så kom det inn et annet fly. Nokså normal dag på jobb med andre ord (sykt bra jobb når en kan holde på med det beste en vet nesten hver dag)

Han andre meldte ifra på radioen hvor de var og at de skulle inn og ta landingsrunder de også. Det som var så morro i dag var at så snart jeg svarte, så spurte han om jeg var norsk eller noe (blir vist ikke kvitt den aksenten med det første) Jeg svarte at det var jeg. Og så hadde vi en bra liten samtale, han hadde vært sjef for en flyskole i Tennessee som hadde en del norske instruktører. Det siste han hadde et veldig bra inntrykk av nordmenn og at han ønska meg lykke til

Det er litt rart å "treffe" noen som en mest sansynlig aldri får sett fjeset på.

Nå får jeg etablert meg i Texas

2009-10-16T15:28:00.003-04:00

Denne uka her så har jeg vært effektiv synes jeg:

Først så er det bilen: den er endelig blitt registrert i Texas. Det var et styr, men ikkje på langt nær så gale som i South Carolina. Det er ei lykke at en ikkje trenger å omregistrere bilen hver gang en flytter heime i Norge!

For å få i gang omregistrerings-prosessen, så må en først ha bilen på ein teknisk kontroll, ikkje så omfattende som EU kontrollen, men likevel så greide de å finne et par småting med bilen. Først måtte blinklys-reléet byttes, men det er jo inget problem.. trudde jeg. I de fleste biler så sitter jo reléer og slikt i ein liten boks, men ikkje her. Manualen sa at det skulle ligge under dashbordet ein plass, så då var det bare å begynne å demontere. Da alt var åpna opp så begynte jeg å leite, men det var ingen holder, bare ein heil mengde ledninger. Etter to-tre timer begynte jeg å bli meir og meir sinna på GM og tenkte at konkursen var veldig velfortjent. Men til slutt fant jeg det da, det hang rett og slett løst på tuppen av et par ledninger og var gjemt vekk innerst inne bak alle de andre ledningene.

Da bilen var godkjent kjørte jeg oppover mot forsikrings-kontoret, det kan jo ikke være så vanskelig! Det gikk veldig greit heilt til jeg begynte å lese opp adresser til henne: da vi kom til adressa heime i Norge, så lurte ho på hvor det var var: I nordvest-Europa.. Og da stoppa det opp, for ho kunne ikke fylle det inn i systemet før jeg fortalte hvilken stat Europa var i. Da jeg forklarte at det var en annen verdensdel, så var responsen at en måtte ha staten i adressa, så Europa måtte være i en stat. Då blei jeg litt matt.

Men det gikk nå til slutt.

Etter disse opplevelsene grudde jeg meg til skattekontoret og biltilsynet, men det var overskende lettvinnt og før jeg visste ordet av det hadde jeg både sertifikat og skilter fra Texas:)

Og i går har jeg fått oppretta bank-konto og fått meg bibliotek-kort.

Så nå er jeg mer etablert enn jeg har vært på lenge, med jobb og alt det her.

Mari og Pappa på besøk

2009-10-10T23:48:00.010-04:00

Her er ein meir utfyllende rapport fra forrige ukes besøk:

Det heile begynte med ein fire-fem timers kjøretur til Dallas-Fort Worth flyplassen der jeg skulle plukke opp Pappa og Mari. Etter å ha venta ei stund, så kom de endelig, var nesten rart å se de her borte, er liksom så vant til at de skal være heime i Norge og så var de plutselig her.

Da vi var kommet ut til bilen fikk jeg en fin overaskelse: parkerings-prisen. På Gardermoen hadde det nok kosta ein god del å parkere i ca 1 1/2 time, mens her kom det på den nette sum av to dollar:)

Stakkars Pappa som hadde tenkt å leie bil for å kjøre til El Paso og besøke ei kusine fikk kalde føtter da jeg kasta meg ut i motorvei-trafikken i Dallas, det er stor fart, lite skilting, mange filer og veldig liten avstand mellom bilane (har noen hørt om 1 sekunds reglen?) Heldigvis så er trafikken mye snillere så snart en kommer ut av storbyen, så han fikk motet igjen etterhvert.

Turen tilbake gikk mye fortere takket være godt selskap, eineste problemet var at de hadde ca 7 timers jet-lag, så Mari slokna etter et par timer og Pappa holdt seg akkurat. Utpå kveldinga kom vi endelig til Big Spring igjen og fikk sjekka de inn på et hotell, jeg hjalp til med bagasjen før jeg blei sittende igjen ei god stund for å holde de oppe litt for å få litt fart på snuing av døgnrytmen.

Jeg har begynt å rote litt sammen når det gjelder når vi gjorde ting, men husker nokså godt hva det var vi gjorde.

-Wal Mart var ein stor suksess, i alle fall hos noen av oss (skal ikkje nevne navn, men det var ei jente) som var storlig imponert over alle tinga en ikke får tak i i Norge og alt det som var billigere enn heime. Hadde det vært opp til ho så hadde ho nok spart seg heilt konkurs på alle de kuppa en kan gjøre der.

-Vindmøller: det er bokstavlig talt tusenvis av vindmøller i område her, og de er store!

Et av måla vi satte oss var å få sett ei på nærthold, men det fikk vi altså ikke gjort.

-Kjøreturer: Vi hadde et par fine kjøreturer, både sørover til San Angelo og vestover til Midland. Pappa blei riktig så komfortabel med både automatgir og amerikanske motorveier etter ei stund.

-Biler vi fikk brukt Camaroen min mye og det virka som både Pappa og spesielt Mari likte den, begge fikk prøve å kjøre litt, Mari på lukka vei og Pappa alle andre steder.

Vi gikk også innom et par bilbutikker og så på bilane der. Prisane her i landet er merkelige: for samme prisen som en kjøper ein fin pickup for, så kan en få ein splitter ny Camaro SS med over 400 hk! Det valget hadde ikkje vært særlig vansklig for min del, men likevel så kjører de fleste rundt i store pickuper her.

Og da vi var innom og så i Ford butikken, så fikk Mari prøvesitte ein Shelby GT500.

-Flyging: Jeg fikk tatt med både Mari og Pappa opp i fly.

Det var morro å endelig få vist de hva det er jeg driver med i stedefor å bare snakke om det på telefonen.

Mari fikk seg ein tur der jeg prøvde å vise hvor morro og spennende dette her er med litt stalls, bratte lazy eights og ein lowpass rett over rullebanen. Etter flyturen fikk ho ei loggbok og kunne logge sin første flytime. Nå gjenstår bare å fylle opp resten av boka.

Pappa derimot fikk omtrent den motsatte typen tur, der jeg viste hvor rolig og trygt det er å fly, det gikk tydligvis bra, for begge to var veldig fornøyde.

-Modellfly: Mari hjalp til med å få bygd et modellfly som har vært satt på hylla alt for lenge, så nå er det straks klart for å henges opp i taket.

(fleir bilder kommer)

-Mat: vi fikk eindel skikkelig gode amerikanske måltider bla "heimelaga" hamburger, steik og pannekaker. Det er jo ein viktig del av opplevelsen å få smakt på litt av de lokale spesialitetane.

-Tog: Toga her er vannvittig lange, tenk deg to-tre lokomotiver foran og ett-to bakerst med et par kilometer tog i mellom.

Det var noe Pappa kunne trives med!

-Edderkopp: Vi fant ein kjempe-edderkopp som rusla rundt og fikk plukka den opp, så vi fikk tatt ein nærmere kikk og litt bilder.

Det er definitivt den største edderkoppen jeg har sett i naturen.

-Hest: Jarle, sjefen min har ein liten gård der han driver med hesteopdrett, så vi fikk reise ut dit ein av dagane og prøve å ri litt.

Mari var veldig flink, mens det var litt værre med Pappa og meg.

Men enda vi fikk gjort mye morro her, så var nok det beste av alt rett og slett å ha de her. Familie er jammen godt å ha!

Texas og turen ned hit

2009-09-22T14:31:00.005-04:00

Nå har jeg fått slått meg litt ned her nede i Big Spring, så nå får jeg vel fortelle litt om turen ned og hvordan det er her nede enda det er noen uker siden.

Får vel begynne med turen ned: Begynte å kjøre på ein Søndags formiddag. Tennessee er ein lang stat og jeg kjørte fra øst til vest, så det tok stort sett heile dagen.

Men jeg fikk meg ei fin pause da jeg stoppa i Nashville et par timer og var litt turist. Mens jeg gikk rundt nede i Nashville sentrum traff jeg på en gammel mann som satt på gata og spilte gitar. Så jeg gav ham litt penger og vi begynte å snakke litt. Og det var riktig så intressant: han var omeisende gatemusikant og hadde stort sett vært over heile landet her. I følge han sjøl så var det verdens beste jobb siden en hadde fleksitid og han kunne røyke, drikke og spise som han sjøl ville, så han ville ikkje bytta jobb om han hadde sjansen.

Etter Nashville var det bare å fortsette vestover og jeg overnatta ein times tid etter jeg hadde kryssa grensa til Arkansas.

På mandagen sto jeg tidlig opp og fortsatte vestover. Da jeg begynte å nærme meg Oklahoma, så blei jeg overaska over hvor grønt og frodig det var der borte, jeg hadde forventa meg ein ørkenstat, men alt jeg så var skog i time etter time.

Litt ute på ettermiddagen så kom jeg gjennom Oklahoma city. Jeg hadde regna med at den skulle være større, men det er kansje bare fordi den er blitt berømt på grunn av bombinga og det.

Et par timer etterpå så fant jeg meg ein nydelig plass å sove, det var ein "state park" som besto av ein liten dal med røde sandsteins-vegger og nydelig gras nede i bunnen.

Før jeg la meg til å sove, så hadde jeg tid til å gå rundt og snakke med litt folk og bare slappe av ei stund. Fikk snakka med ein gammal landstryker som hadde budd i samtlige stater untagen Hawaii og sto og snakka lenge med ein gjeng ungdommer som rapellerte.

Utpå kvelden så fikk jeg fyrt opp et stort fint bål og lå rett ved sida det godt pakka inn i dyna mi som var nokså muggen i hjørnene etter å ha bodd så lenge i telt. Over meg hadde jeg tidenes stjernehimmel og jeg tenkte at detta må ha vært omtrent slik som nybyggerene hadde det da de kom i prærievognene sine og sov nede i den samme dalen for et par hundre år siden.

På tirsdag morgen tok jeg meg god tid, men fikk starta på turen nedover mot Texas etterhvert. Denne strekningen var på nokså mye mindre veier, så jeg fikk sett fleire små byer og slikt enn det en ser i 120 km/t på motorveien.

Men ein times tid etter jeg hadde kryssa grensa til Texas, så skjedde det, jeg kjente ei svak svidd lukt rett før jeg så at "sjekk motoren" lyset begynte å lyse rødt og motortemperaturen var plutselig kokvarm. Så jeg måtte stoppe og la bilen kjøle seg ned for jeg snudde og kjørte tilbake til nærmeste by: Wichita Falls der det var for seint på ettermiddagen til å få gjort noe med det, så jeg måtte overnatte og få det gjort dagen etter. Det tok omtrent fire-fem timer, så jeg fant meg ein liten kafé der jeg kunne sitte i mellomtida. Da jeg kom tilbake viste det seg at problemene med bilen var mindre omfattende enn det jeg hadde trudd, så den var ferdig i god tid og jeg kunne komme meg ut på veien igjen.

På vei gjennom Texas fant jeg ut at de to tinga som er typiske for vest-Texas må være vindmøller og oljepumper, det er en god del oljepumper og tusenvis av vindmøller her.

Litt ut på kvelden kom jeg meg endelig ned til Big Spring. Det var litt rart å kjøre rundt i denna lille byen og vite at det skal være heimen min det neste året. Etter å ha sett litt på flyplassen her, så fant jeg meg et lite motell og venta spent på neste dag som blei den første dagen min i ny jobb, ein jobb der jeg faktisk blir betalt for å fly!

Neste dagen blei ein av de dagane med mane nye ting: jeg traff sjefen, som er ein veldig trivelig kar fra Os ved Bergen, jeg traff Castle, ein Inder som jeg bur på rom med, jeg fikk flytta inn i det nye rommet mitt, fikk ei omvisning på skulen og ein mengde papirer med prosedyrene for skulen her.

Etter jeg var vel innflytta i internatet så har vel tida egentlig gått veldig fort, det har blitt ein del flyging, mange seine kvelder med venner på internatet, og jeg har funnet meg ei kirke og ei kristen student-gruppe på det lokale colleget.

Her er et bilde av skolebygget til US flight academy som jeg jobber på.

Det er ein ny type mestrings-følelse med å lære opp andre folk til å fly, både følelsen når en har tatt med opp ein skeptiker og viser han ei perfekt landing for så å få høre at det her var mye meir morro enn han hadde trudd, så han vil bli elev på skulen her. Eller følelsen av når den første eleven min gjorde den første perfekte landinga og jeg vet at det er ingen andre enn meg som har lært han opp.

Og nå på fredag så gikk turen til Dallas for å plukke opp Pappa og Mari på flyplassen, det var vannvittig godt å se de igjen, det har jo vært et heilt år siden sist jeg så dem. Og nå denne helga har jeg kost meg som bare det!

Naa er jeg endelig ekte flyinstruktor!!

2009-09-10T21:53:00.002-04:00

Naa har jeg annkommet Texas etter en lang kjoretur.

I morgen flyr jeg min forste tur med elev i flyet og paa mandag faar jeg min egen elev, saa da blir det en flytur om dagen.

Og ikke nok med det, jeg har blitt elev ved Howard College: det har seg slik at jeg har blitt innlosjert paa internatet deres og da maatte jeg jo faa studentbevis for aa kunne komme inn, saa naa har jeg bevis for at jeg er student paa universitetsnivaa enda jeg ikke er det.

Skal skrive meir med litt bilder naar jeg faar fiksa internetten paa min data. Det er mye aa fortelle!

Nå flytter jeg til Texas!

2009-09-04T14:47:00.007-04:00

Nå har jeg snakka med sjefen nede i Texas og fått siste bekreftelsen på at alt er klart for at jeg flytter ned, så lørdag blir siste arbeidsdagen min som rafting-guide, så setter jeg nesa nedover mot texas.

Fikk ordna med siste forberedelsene på den tekniske sida i dag: framdekka på bilen var så sletne at stål-corden stakk ut på sidene og sida det ikkje frista med dekk som eksploderer i 120 km/t, så fikk jeg meg nye. Elle nesten nye, de selger heldigvis brukte dekk her i landet, så jeg fikk ein god deal på to brukte dekk, installert og ballansert for $50.

Her er litt bilder fra tida mi i hartford: Første bildet er fra ein kulp som heiter Midnight-hole, iskaldt krystallklart fjellvann. Kommer sikkert til å savne det nede i varmen i Texas.

Disse tre her er fra ein liten flammeblåsings-kveld som Garret og meg hadde.

Så kommer nødreperasjonen av kjølevanns-slangen som vi måtte gjøre på ein øde landevei midt på natta.

Og overnatting på ein fjelltopp som heiter Mac's Patch rett over grensa til North Carolina.

Tur til de varme kildene i Hot Springs.

Et par Shelby 500 biler fra et lokalt muskelbil museum.

Det nokså mugne teltet som har vært boligen min de siste par måndene (kommer ikkje til åsavne å legge meg til å sove med muggen, fuktig dyne)

Og det største skjegget jeg har hatt i heile mitt liv (rart åssen den profesjonelle looken på elva består i å ha så mye skjegg som mulig, mens på flyplassen er det motsatt) Så dette her blir nok snart barbert bort.

Og her er et bilde av det jeg har jobba med den siste tida, med meg bak roret.

Fly-jobb!!

2009-08-21T17:40:00.004-04:00

Nå ser det endelig ut til at jeg har fått ordna med jobb der jeg faktisk får fly litt mer enn det halve sekundet i ny og ne når jeg blir kasta ut av båten.

Det er hos den samme skolen i Big Spring, Texas som jeg skreiv om tidligere. De regner med å få inn en mengde Kinesiske studenter utpå nyåret, så det kommer til å bli riktig så travelt etter ei stund. De kommer til å kjøpe inn fler fly og kansje til og med en King Air C90 for å tilby "turbine transition course"

Da jeg snakka på telefonen med sjefen der nede sist gang, så fikk jeg beskjed om at de hadde satt en advokat på saken for å se om jeg kunne få utvida visumet mitt med et år. Jeg fikk også beskjed om at fram til det plukka seg opp såpass med flyginga at jeg tjener nok selv, så skulle de leie leilighet til meg og ordne med kost-penger. Slike tilbud gror ikke på trær her borte, kjenner instruktører som jobber så lite som 3-4 timer i månden her borte på timelønn, det er ikkje stort å overleve på.

Jeg kommer til å flytte nedover i begynelsen av September, så det blir jo spennende å slå seg ned på enda et nytt sted og så skal det bli godt å ikke sove i et fuktig telt lenger!

Dette ser ut til å bli starten på enda et spennende kapittel i historia om mitt liv.

Wikipedia om big spring

Rafting-guide

2009-08-14T17:45:00.002-04:00

Nå har jeg blitt rafting-guide, var egentlig ikkje noe som jeg planla, det bare skjedde..

Historia bak det er at det blei litt lengre tid her oppe enn planlagt, etter ei stund så begynte han som eier basen her å mase om at jeg måtte bli sjekka ut på elva. På tirsdag begynte treninga, først med å bare styre i de små stryka og så ei gradvis opptrapping etterhvert. I går (torsdag) hadde jeg checkride og blei godkjent som rafting-guide. Så nå har jeg faktisk lov til å ha med betalende passasjerer både på vannet og i lufta.

Det er nydelig å jobbe med noe der en sliter seg skikkelig ut og er god og sliten i kroppen om kvelden. Eineste delen av dette her som jeg ikke liker er noen vannblemmer i hendene som er nokså såre, men det hjelper seg vel når huden får herda seg litt igjen.

Når det kommer til flyging, så holder jeg kontakten med han karen nede i Texas og det høres ut som det kan bli aktuellt med noe tidlig i September ein gang. Blir spennende å se!

Bilder

2009-08-06T15:32:00.006-04:00

Her kommer litt bilder fra den siste tida:

De første bildene her er fra da vi rafta Ocoee, den gamle OL løypa fra 96.

Her kommer vi ned mot et stryk som heiter Godzilla, var utrolig morro..

Heilt til båten ikkje ville holde seg på rett-kjøl lenger. Da begynte det å bli litt skummelt.

Vi ente opp med to folk i båten og to folk i vannet, meg inkludert. Men det var ikkje så gale som jeg hadde trudd og ein av de som sto på land kasta ut et tau til meg så jeg fikk kommet meg i land.

Så hadde vi ei lita rastepause ca. på halv-veien.

Før vi kasta oss ut i det her:

Her er et bilda av huset til det rafting-selskapet der jeg kjenner folk, vi bor i telt inne i skauen ca 100 meter i motsatt retning.

Her er et par bilder fra ein skautur, det er nydelig natur her og mange fine plasser å gå.

Me fant blandt anna ei stor pipe som bare sto der, midt inne i ingenting.

Og her til sist er et par bilder av gårsdagens eventyr, riverboard. Det er et brett med håndtak forrerst som en ligger på nedigjennom stryka, kjempemorro men nokså kaldt.

Etter å ha kommet oss vel i land reiste me opp til ein plass som heiter Hot Springs i North Carolina, der me bada i varmt nydelig vann ein times tid.

Ein av de som var i bilen glømte heilt vekk at han var på "probation" så det var teknisk sett ulovlig for han å krysse over til ein anna stat eller å være ute etter 10 om kvelden, så det var godt me ikkje blei stoppa av politiet:)

Gode nyheter (nesten sikkert)

2009-07-29T18:16:00.002-04:00

Naa ser det lysere ut her naar det gjelder jobb og slikt, har vart i kontakt med en norsk kar i texas som hores veldig intressert ut. Saa naa blir det sansyneligvis til at jeg flytter til Texas snart, er kansje snakk om aa prove aa forlenge visumet mitt med ett aar ogsaa, faar vente og se.
http://www.usflightacademy.org/
Ellers saa nyter jeg dagene her oppe, veldig avslappende, har blitt en del timer i gyngestol med en god bok, litt Mark Twain aktig. Ei av nettene bestemte jeg meg for aa sove paa taket av ein av bussene, kjempefint med stjerner og sirisser paa alle kanter. Koselige kvelder rundt leirbaalet der en maa si nei takk ca hvert minutt naar det blir sendt rundt ei piper med mystisk innhold. Vi har vart paa tur opp til en nydelig, iskald liten kulp oppe i skogen her.

Jeg faar tatt bilder, men det er ikkje saa lett med aa faa lagt de ut, saa det faar heller bli ein kraftig bildeserie seinere.

Lynkjapp oppdatering

2009-07-23T18:42:00.002-04:00

Sitter paa ein litren fastfood plass med internett og laaner maskina til ein kamerat, ikkje mykje hjelp i aa ha god maskin naar internettet ikke funker paa den.

Den siste uka har vart innholdsrik, fikk prove meg paa noke meir ekstrem rafting, Ocobee river, samme elva som de arrangerte padlekonkuranser i under ol i Atlanta i 96.

Endelig i Tennessee, lurer paa hvor turen gaar naa

2009-07-12T17:35:00.005-04:00

Paa torsdag fikk jeg endelig ordna med alt det styret hos biltlsynet og kommet meg paa landeveien igjen.

Saa naa om dagene gaar jeg rundt og sviver hos et rafting-selskap der noen venner av meg jobber. Noksaa trivelig egentlig, faar rafta saa mye jeg vil og bor i telt. Var saa heldig at de hadde kjopt et 8-manns telt, saa det var god plass til meg der inne.

Hver kveld saa har vi heile senteret for oss selv, det er et koselig tre-hus med en mengde gyngestoler paa verandaen, kunne vart tatt rett ut av ei av bokene til Mark Twain.

Vi finner paa noksaa mye morro der i tillegg til raftinga, jeg har faatt vare med aa dekorere en buss med haandavtrykk, sendt opp litt fyrverkeri, finpussa ferdighetene innen flammesluking og blaasing, gaatt paa skautur og bada (i iskaldt vann).

Naturen i omraadet her er rett og slett nydelig, sarlig etter aa ikke ha sett annet enn myr og flatmark saa lenge jeg her bodd her i landet.

I morgen skal jeg ringe litt rundt paa de plassene jeg har sokt jobb og haaper paa aa faa et positivtt svar snart, de fleste gidder rett aa slett ikke aa svare og de som gidder har ingen jobber aa tilby me, saa jeg ber og haaper.

Alt i alt saa skal jeg ikke klage, det blir ikke saa mange flytimer av dette, men til gjengjeld saa tror jeg det er faa fly-studenter som opplever saa mye morro som meg i lopet av de to aarene vi har faatt tildelt.

Skal legge ut bilder etterhvert, men det traadlose nettet paa min data er noksaa elendig, saa jeg maa laane andre folk sine maskiner.

alt gaar i dass

2009-07-06T13:29:00.003-04:00

Naa var jeg borte paa biltilsynet, de nekta meg aa faa registrere bilen, det var ett punkt som var fylt ut feil paa papiret for aa overfore eierskapet av bilen. I tillegg til det, saa fikk jeg ikke lov til aa faa proveskilt foer jeg hadde en addresse i en annen stat som jeg skal flytte til.

Byraakratiet her i landet er endelost, en blir helt matt og saa er det totalt uoversiktlig.

Det ser ogsaa daarlig ut naar det gjelder jobb, frister egentlig aa bare reise heim til norge og prove aa glemme alt som har med dette landet aa gjore.

Paa loffen i Tennessee

2009-07-05T23:29:00.006-04:00

Naa ser det ut som neste stopp paa turen blir Tennessee, kjenner ein gjeng som jobber som rafting-guider i ei elv i Appalachene, saa etter ein kjapp stopp hos biltilsynet for aa faa bilen lovlig igjen, saa kjorer jeg rett opp. Det blir nok action.

Hartford er ein noksaa liten plass, bare ca 850 innbyggere, saa det blir noe helt annet enn Miami. Og best av alt: det er ikke flatt som ei pannekake.

Det er lite gode nyheter saa langt naar det gjelder jobbsituasjonen, og det aa leve i telt paa bygda maa jo vare den billigste maaten aa leve paa, saa hvorfor ikke. Kan jo lage mat til de eller noe, saa jeg jobber for tak over hodet.

Blir spennende det her, det er mye en opplever naar en er i USA og tar pilot-utdannelse!

Bear bait

2009-07-04T00:09:00.003-04:00

Naa sitter jeg i sofaen hos noen venner i South Carolina og slapper av, nydelig aa endelig vare her oppe igjen. Har jo faktisk ikke vart her siden sist oktober.
Det var litt av en tur opp hit, fikk pakka alle tinga mine og putta inn i bilen utpaa ettermiddagen i gaar. (bilen er ENDELIG paa veien igjen etter aa a venta i 6!! mnd paa nytt vognkort i posten, de kan det med byraakrati her i landet)
Da jeg var kommet godt i gang paa vei oppover saa amalt det noe kraftig bak i bilen et sted og det var ei voldsom risting, hoerest nesten ut som om noen sto med slagdrill i bakskjermen, men etter noen sekunder saa rista det bare, ikke noe mer braak. Jeg forsto ikke helt hva det gikk i saa jeg fortsatte aa kjore i ca 120 ei stund for det begynte aa smelle igjen og jeg svingte av for aa se hva det var, det var egentlig litt mystisk, for det foltes ikke som ei punktering, rykta at det kansje var bilen som begynte aa takke for seg. Da jeg saa etter viste det seg at dekket hadde gaatt i opplosning, det var fremdeles luft i det, men det var store kuler og dype spor i det i tillegg til at corden stakk ut som lange metallpisker og store gummiflak flassa av, saa det var det som hadde banka baki der.
Jeg kjorte stille og forsiktig til et billig motell og overnatta der foer jeg fikk skifta dekk i dag tidlig, dekket var saa rasert at han som bytta det som ser punkterte dekk til daglig var het sjokkert og viste det fram til de andre som jobba der. Gjorde et kupp med dekka jeg kjopte, de hadde et par ekstra breie (245-50-16) dekk som var pent brukt til ein billig penge.
Da jeg skulle finne veien til dekkplassen, saa traff jeg en artig skrue, han trodde faktisk at Obama kom til aa ta bort vaapen rettighetene hans, kutte vannet i dusjen etter tre minutter hos folk flest, rasjonere strom, bensin og i det hele tatt gjore landet til en sosialist-stat, skrekk og gru! Det beste poenget hans var at han synes oppriktig synd paa meg som kom fra et sosialist land der vi maatte noye oss med stusselig statelig helsevesen istedefor den gode amerikanske modellen.
Da bilen endelig var i orden igjen, saa var det klart for mer kjoering, litt over 1100 km til sammen paa veldig fine motorveier der det faktisk er fler skilt om minimums-fartsgrense enn maksimum (det er veier etter mitt hjerte) Jeg fikk provd ut et konsept som jeg egentig alltid har kjent til, men ikke hatt noe navn paa: bear bait. (politiet er bjorner, er vist noe med en tegneseie) Det gaar ut paa at saa lenge det er noen paa veien som kjorer fortere enn meg, saa er det de politiet vil legge seg etter, saa en er mindre utsatt. (foresten, naar fartsgrensa er 120 km, saa er det ikke lenger saa fristende aa kjore for fort, saa de gangene det gikk litt over, saa var det faktisk fordi trafikken floyt i det tempoet og ikke fordi jeg folte noe behov for raakjoring. Er dette et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen?)

Saa dette va begynelsen paa den store amerikanske kjoreturen min, naa faar jeg bare haape paa aa faa jobb paa vestkysten, saa jeg har en grunn til aa kjore gjennom landet fra kyst til kyst:)

Til ettertanke

2009-06-30T03:20:00.003-04:00

Her er et par ting å fundere på:

Den første dreier seg om ungdommen nå til dags. Når de skriver så bruker de såkalt SMS språk slk sm dt hr fr exmpl. Det er nokså irriterende å lese slikt språk og det virker som om irritasjonen er proposjonal med alderen på den som leser.

I grunn så er det jo forstålig at det kan være litt forvirrende hvis en er litt oppe i åra, de vokste jo opp lenge før tekstmeldinger var oppfunnet. Det var vel heller telegrammer som var metoden for å sende viktige meldinger. Men det komiske oppe i det hele er at de som faktisk vokste opp på ei tid da telegramstil var et velkjent begrep er de samme folka som har mest problemer med å forstå den moderne varianten av samme konseptet.

En får si som forkynneren: "det er intet nytt under solen"

Neste ting er et resultat av mitt teologiske forskningsarbeid: jeg har kommet fram til at det å ha radio med musikk på byggeplasser faktisk er en moderne variant av et gammelt bibelsk prinsipp. Da jeg leste om kong Josia som pussa opp tempelet, så oppdaga jeg at de som ble satt til å lede arbeidet var levitter "som forsto seg på musikkinstrumenter" så det må vel bety at det mest sansynelig blei spilt musikk på byggeplassen.

Siden det er få moderne bygg som har budsjetter som kan måle seg med tempelet, så har vi i senere tid måtte nøye oss med musikk over radioen. Eneste nyere byggverk jeg kan komme på der dette kunne vært aktuellt må vel være operaen i Bjørvika, hadde faktisk vært nokså passende.

Når festen er over

2009-06-28T03:49:00.004-04:00

Og resten av gjengen har avtalt at de skal holde det gående til soloppgang, så kommer headsettet godt med!

Det er elektronisk lyd-demping i det, så det sender "motyd" inn i høytaleren og resultatet blir at DDE går fra å være øredøvende til å bli bakgrunns-musikk bare ved å trykke på en bryter.

Så nå ligger jeg og kjenner bassen riste i senga, men ørene har det stille og fredlig mens jeg ser en episode av stargate og blir trøttere og trøttere.

30 grader ute..

2009-06-23T01:54:00.000-04:00

Er nokså varmt, særlig klokka 12 om natta.

Arbeidsledig instruktør

2009-06-22T01:44:00.003-04:00

Da jeg spurte på skolen om å få jobb, så fikk jeg beskjed om at de hadde for mange instruktører i utgangspunktet, så det var ingen jobb å få for meg. Egentlig var det på tide at sjefen oppdaga det, men det er jo litt surt at det gikk opp for han rett før det var min tur. Så nå søker jeg på jobber og er en av de mange her i landet uten jobb.

Men det er noe positivt ting å ikke være elev og heller ikke være instruktør: jeg kan gi blaffen i uniformsregler og barbering:)

Mens jeg satt og venta på å snakke med sjefen så skjedde det noe: det kom to riktig så søte jenter inn døra med hver sin kjølebag-ryggsekk og delte ut red bull til alle som ville ha. Det er noen typer reklame som er helt greit.

Etter en noe nedslående samtale så stakk en kamerat og meg ned til Fort Lauderdale og kjøpte oss striper, de er fremdeles fint pakka inn siden det blir litt feil å bruke dem utenom jobbsammenheng.

Når en ikke har verken skole eller jobb så blir det mer tid til å se detaljer som blir oversett ellers og her er ukas observasjon: hvis en lar en boks Pepsi ligge ute i sola her nede så blir resultatet som følger:

Dagen i dag har også vært ein fin dag: For det første så har jeg nytt det motoriserte livet denne helga siden en av de i leiligheten er på helgetur til vegas og jeg har fått låne bilen hans, en cabriolet :) Etter jeg sto opp på et tidspunkt som passer for en uten jobb, så reiste jeg ned til sjømannskirka og skravla med folka der nokså lenge. Så kjørte jeg tur, var nydelig å sitte i tropevarme uten tak over seg og se på utsikten mens en kjører. Miami er egentlig en nokså fin by!

Da jeg kom hjem så fikk jeg nyte kaviaren jeg kjøpte på kirka, er usigelig godt med Mills, særlig når de har Jarsberg ost og Wasa knekkebrød i den lokale dagligvare butikken!!

Siste oppflyging i USA er bestått!!

2009-06-15T16:20:00.002-04:00

Nå er jeg akkurat kommet ned etter instrument-instruktør oppflyginga mi og er letta og lykkelig.

Nå er det et kapittel i utdannelsen som er over og det er bare å begynne å instruere, hvis jeg får jobb, da. En får håpe på det beste!

Får få lagt ut bilder når jeg bare får kjøpt meg striper til skjorta mi.

Spent

2009-06-14T22:18:00.002-04:00

Ja ja, nå står siste oppflyginga for tur og jeg er spent.

Får håpe det går godt!

Første gangen

2009-06-11T00:28:00.005-04:00

I dag var det første gangen.. Faktisk fleire ting:

-Første gangen jeg har logga instruktør-tid: Jeg tok med opp sønnen til et par som jobber på sjømannskirka her på en flytur og siden jeg nå er godkjent instruktør, så blei han såklart elev for anledningen. Vi (han gjorde det sjøl, jeg hadde bare sideroret) tok av og fikk oss ein fin liten tur nedover langs Miami beach og opp igjen. Var kjempemorro å få introdusert flyging til ein entusistisk 13 åring!

Her er ruta vi fløy

-Første gangen jeg har dansa med et villt fremmed menneske på ein kafé slik heilt uten videre: Satt på starbucks og leste, så fant jeg ut at det var på tide med litt å drikke. Bak disken så sto to av de som jobber der og øvde seg litt på salsa. Da de spurte meg om jeg kunne daqnse, så sa jeg at jeg kan jo litt swing. Ho bak kassa var ikkje i beit og kom øyeblikkelig ut foran disken til meg. Heile dansinga blei egentlig litt så som så, for det var langt fra swing-musikk på anlegget og ho hadde ikkje forstått at likestillina slutter på kanten av dansegulvet, så ho prøvde seg hardt på å lede.

-Første gangen jeg har fått haik i usa (uten å haike), var på vei heim fra starbucks da det var ein bil som stoppa og ein blid sjåffør som lurte på om jeg ville ha skyss heim. Bare for å gjøre turen heilt perfekt, så bøy han på eplepai underveis.

-Første natta (på lenge) der jeg faktisk har planer om å både legge meg og stå opp av ei myk og god seng: Har endelig fått somla meg til å lappe den oppblåsbare madrassa mi, så nå trenger jeg ikke legge meg i ei madrass som sakte med sikkert folder seg rundt meg så jeg toucher ned på gulvet rett før jeg sovner.

Bartefest

2009-06-07T03:07:00.011-04:00

Nå i dag så var det ein gjeng i klassene under meg som hadde ein kjempefest- bartefest. Opplegget var at de hadde spart til bart i en måned, så var det feiring med konkuranse og premier. Vi var en del folk som gjerne ville ha stilt, men som blei snytt for gleden fordi arrangørene hadde glemt å gjøre oss klar over det fra begynelsen, men det var jo morro å feire med den gjengen som hadde fått spart litt.

Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg gjerne ha stilt opp sjøl med noe i samme stil som denne jeg hadde for to år siden:

Elendige doer

2009-06-06T14:50:00.005-04:00

Det er ein ting jeg ikke er veldig imponert over her i landet: doer, av ein eller enna grunn så har de bestemt seg for å bruke noka merkelige doer her i landet.

Det første en legger merke til med dem er at de bruker hevert-prinsippet for å trekke ned, så det kommer ein slurpelyd på slutten av nedtrekket.. Hvis en er heldig. For hovedproblemet med doene her borte er at de går tette rett som det er og det er veldig irriterende. Slik som i går, så var det ein på besøk her som greide å tette doen vår når han tissa! Han virka frisk og sunn, så det kan ikke ha vært han det var noke i veien med.

Det skal bli enda ein ting som blir godt med å komme heim til Norge: at en ikkje trenger å lure på om doen må stakes opp etter bruk.

Måtte bare ta med det bildet her i samme slengen: det var ein mann jeg satt bak da jeg tok bussen i går.

Det er nokså fint

2009-06-04T01:28:00.003-04:00

Når det første en ser når en går ut døra er ei kokos-palme.

Sydlige strøk har sine fordeler!

Nå er jeg sertifisert flyinstruktør!!

2009-06-01T17:06:00.002-04:00

I dag besto jeg oppflyging til instruktørlappen, endelig!

Skriver nok litt meir når jeg gidder..

Her kommer den meir utfyllende varianten: Dagen begynte med å reise bort til skolen 6:30 for å forberede meg litt, tida gikk fort fram til eksaminatoren kom.

Da han kom så fsnt vi oss et klasserom der vi tok teoridelen. Heldigvis så var det værste unnagjort sist gang, vi skulle egentlig gå gjennom det jeg strøyk på sist gang, men det regna han med at jeg hadde lest grundig på, så det ble bare til at vi tok en kjapp undervisning om turns around a point.

Så var det på tide å komme seg i gang med fly-delen. Det flyet vi egentlig skulle fly var ikke kommet ned enda, så vi måtte bytte til et annet et. Da jeg tok preflight-sjekken på det nye flyet vårt, så fant jeg ut av at carb-heat'en ikke rikka seg en millimeter, så jeg måtte få en mekaniker til å se på det. I mellomtiden så kom det første flyet vårt ned igjen, så vi tok det istedet.

Med ein gang hjula på flyet forlot bakken, så var det som om eksaminatoren blei ein anna person, kommunikasjonen oss imellom besto i at han brølte av sin fulle kraft og jeg måtte brøle "yes sir, you are right sir, you are the boss sir" som svar.

Vi kom oss til slutt ut over everglades der vi begynte å gjøre manøvre, vi gjorde: slowflight, stall, steep turn, simulert nødlanding, turns around a point, eights on pylons, chandelle og lazy eight før det endelig var på tide å sette nesa hjemmover igjen. Det gikk egentlig greit med alt sammen unntagen simulert nødlanding, der tolka vi tydeligvis sjekklista veldig forskjellig: det står flaps as nessecary (30 degrees reccomended) jeg tolka det som at en skulle sette ut flaps når det er sikkert at en når fram til der en har tenkt å lande, mens han så på det som at en skulle sette 30 med en gang. Jeg måtte gjøre det tre ganger før jeg fikk gjort det helt slik som han ville (vi har lært det litt anderledes her på skolen og jeg synes personlig at hans måte er farligere) han satt og skreik mellom hvert forsøk og beskyldte meg både for å være dum, ikke kunne lese og å ødelegge dagen hans.

Så fikk jeg endelig beskjed om å sette nesa hjemmover og fikk landa uten mer dramatikk. Etter vi hadde taksa av rullebanen fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått.

Til slutt så var det bare å få signert det midlertidige instruktør-sertifikatet mitt og sette seg ned på debriefinga. Der fikk jeg beskjed om at jeg burde kjøpe meg kurs i common sense og folkeskikk. Etter det så slapp jeg heldigvis å ha noe mer å gjøre med han, det er ikke alle eksaminatorer som er like greie å ha med å gjøre og han karen her er kjent for å være den værste. (hvis noen skal fly opp og lurer på hvem det er så de kan unngå han, så er det bare å legge igjen kommentar, så mailer jeg navnet)

Så var det bare å ta turen hjem og slappe av, dagen blei feira med bergensk fiskesuppe og avslapping.

Nytt hus

2009-05-31T03:18:00.002-04:00

Nå har jeg flytta inn i nytt hus og synes det ser bra ut.

Var egentlig nokså heldig, for fram til fredag så hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle bo og vi måtte være ute av leiligheten i løpet av søndag. Men så ordna det seg.

Nå er det vel på tide å få lagt seg, det verker i kroppen etter ein lang dag med vasking og rydding.

Får heller skrive litt meir seinere

DC-3 og enda ei nødlanding

2009-05-27T14:09:00.008-04:00

I dag satt jeg ute på verandaen da det plutselig kom et fint fly flygende forbi, jeg løp inn og henta kameraet mitt og greide akkurat å få tatt et bilde.

Flyet var av typen Douglas DC-3 som er ein skikkelig klassiker. Det fløy for første gang i 1935 og det er noen av de som flyr i rutetrafikk fremdeles her og der.

Tenk å kunne få fly noe slikt ein eller anna gang!

Her er en annen liten nyhet også: det var ein av karane på skulen som hadde oppflyging i går, men så fungerte ikkje understellet som det skulle, de fikk ingen indikasjon på at nesehjulet var ute. Det første de gjorde da var å fly forbi tårnet for å se om de kunne se om det var ute eller ikke og det var ikke ute.

Så reiste de ut over everglades og gjorde litt akrobatikk for å se om de kunne dra det ut ved hjelp a g-krefter, det funka heller ikke, så var det bare å komme seg til flyplassen igjen der de prøvde å ta ein touch and go med bare hovedhjula for å se om de kunne dunke ned nesehjulet. Til slutt så var det eneste alternativet å gjøre ei nødlanding, så de landa så godt som en kan lande med bare to av tre hjul og kom uskada fra det.

Flyet derimot har skrubba av deler av nesaog ødelagt ene motoren, så det tar nok en stund før det kommer i drift igjen.

Hadde jeg vært mekanikeren som hadde signert ut to fly som nødlander med nesten samme feilen iløpet av bare et par måneder, så hadde jeg nok tenkt på å finne meg en ny karriære.

Noen har spydd på gulvet

2009-05-24T14:04:00.002-04:00

Fredag kveld var det fest her i leiligheten og det var vel noen som fikk seg litt vel mye innabords, hørte snakk om at det var noen som hadde spydd på badet da jeg våkna opp på lørdagen.

Jeg synes ikke det var noen stor sak før nå i dag (søndag) da jeg oppdaga at noen hadde brukt håndkleeet mitt til å tørke opp griseriet med. Det hadde vært veldig fint å få greie på det på lørdags morgen, før jeg brukte dette håndkleet til å tørke meg med...

Det er nok godt jeg ikke vet hvem det var, for jeg er ikke så veldig glad i den personen nå!

Oppflyging

2009-05-21T13:06:00.004-04:00

I dag hadde jeg oppflyging for å bli instruktør, det gikk ikke så veldig bra kan du si!

Den muntlige delen var nokså dårlig kombinert med nokså vanskelige spørsmål, så den blei ikke godkjent.

Så då var det vel egentlig $500 heilt bortkasta, en får håpe det går bedre neste gang!

Men det er jo heldigvis noen lyspunkter: Stratos, smash, marsipanpinner og et marsipanegg som var blitt pressa flatt som et speilegg i posten:)

Du er jammen ein bra lillebror Gunstein!

Drømmer er fine

2009-05-20T22:44:00.002-04:00

Det som er så fint med drømmer er at en ikke fantaserer om eksamens-nerver, ekstrabetalinger, dårlig vær og så videre.

Men når en oppfyller drømmene sine så kommer realitetene nokså fort fram: skolen lover gull og grønne skoger før de bare ignorerer oss etter betalingene er unnagjort.

Ting tar vannvittig med tid, normalen er at en må gange tidsrammene en har fått med to for å få realistiske tall.

Preventivt vedlikehold er et konsept de aldri har hørt om på denne skolen, den tekniske standen på flya er på linje med en rånebil.

Og værst av alt er at eksamens-nervene er heilt forferdelige! Uansett hvor mye jeg leser, så er det alltid 100 nye ting å lære seg og jo nærmere oppflyginga en kommer jo mer blir en klar over sine svake sider.

Men det skal nok bli verdt det en gang, en kan jo ikkje holde på slik som det her for ingenting. Gleder meg til den dagen jeg kan sitte og se tilbake på tida her og si: "det var hardt, men det er den beste invisteringen jeg har gjort!"

16, 17. og 18. mai

2009-05-18T22:05:00.008-04:00

Nå har det vært noen travle dager, jeg får begynne med starten:

16. mai: alt var nokså normalt heilt fram til på ettermiddagen da jeg satt på Starbucks og leste litt. Der traff jeg en kar som jeg begynte å snakke litt med som inviterte meg heim til han på kvelden, de skulle ha et møte i ein nystarta menighet som ikke har noe lokale, så de skulle møtes heime hos han eine. Da jeg kom bort ble jeg overraska over hvor mange folk det var, det må ha vært over 20 folk samla i ei lita stue, koselig, men trangt. Og så var talen på spansk med oversettelse til engelsk.

Etter møtet var det ein gjeng omtrent på min alder som bestemte seg for å gå ut og spille billiard, det var veldig trivelig! Det er nok ikke akkurat den typen folk jeg hadde gått bort til til vanlig, de ser nokså skumle ut til å begynne med, fulle av tattoveringer og ser litt ut som gjeng-medlemmer. Han eine hadde til og med tattovert seg i fjeset og rundt halsen, men som sagt så var det veldig bra folk likevel.

Etter jeg kom hjem fikk jeg høre litt om de siste ukenes hendelser, det var nemlig et par stykk fra "department of homeland security" innom hybelen for noen dager sida. Jeg var ikke hjemme da de kom, men endelig fikk jeg litt greie på hva det gikk i. Det var noen som hadde synes det var litt mistenkelig at en av karene fra leiligheten her satt og leste på flypensum i et venterom, så de hadde raportert det. Så blei disse anti-terror folka bragt inn på banen for å overvåke leiligheten vår. De sa de hadde fulgt med på oss i tre uker (er jo litt tøft å ha blitt overvåka av myndighetene) før de troppa opp på døra for å fortelle at de hadde fulgt med på oss og funnet ut at vi er bra folk.

17. mai: Vi var ein liten gjeng som reiste bort til sjømanns-kirka rundt 12 tida. Det starta med ei gudstjeneste før ei av de på konsulatet leste opp et brev fra kongen og korpset begynte å stille opp så toget kunne begynne.

Korpset var fra ein lokal skole som har som fast jobb å spille for toget hvert år, er jo litt stilig at de tar seg bryet med å lære seg alle de norske sangene! Toget gikk att og fram på ein veistubb som det lokale politiet og brannvesnet hadde sperra av for oss, det var ein vei rett på sida med mykje traffikk.

Mange av sjåførene snudde seg og så på oss og det var til og med ein som stoppa.

Vel borte på kirka igjen var det tid for lapskaus og pølse i lompe (det var vannvittig godt med Idun grov sennep) til dessert blei det kransekake og kaffi:)

På vei heim igjen bestemte vi oss for å kjøpe ei vannmelon. Vi nøyde oss ikkje med noe småtteri, så det blei ei som var litt større enn en bowling-ball. Så den kvelden blei tilbragt med å sitte på balkongen mens vi spiste vannmelon og snakka om Gud, jenter og fly.

18. mai: Etter ein veldig sein kveld den 17. oppdaga jeg at det var flytur klokka 8 neste morgen, det var nokså fælt å stå opp etter under ei halv natts søvn. Men det var ikkje så aller værst, for det var ein av de beste flyturane jeg har hatt: Vi skulle øve på spin awareness som er ein av de obligatoriske tinga for å bli flyinstruktør.

Et spin er når en flyr så sakte at flyet steiler samtidig som en sparker inn fullt sideror. Det som skjer da er at flyet ruller over og legger seg inn i et bratt spiral-stup som en må kunne komme seg ut av, det er ikkje så lett å forklare, men jeg har lagt ut en video som viser et spin fra begynelse til slutt.

Etter fem-seks spins var det bare å fly tilbake og lande. Flyskole er ikke så aller værst:)

litt av en 16 mai

2009-05-17T04:03:00.003-04:00

Dette her har vært litt av en 16 mai, har blandt annet fått med meg: bli kjent med en hel gjeng nye folk, vært på husmenighet på spansk, oppdaga at skumelt utseende karer med tattovering i fjeset kan være nokså greie, vært på norsk 16 mai fest med gjengen og fått greie på at leiligheten har vært under overvåkning av anti-terror folk i tre uker.

Skal skrive meir når 17 mai i sjømanns-kirka er vel overstått og klokka ikke er fire på natta.

Trakte-sky, meterologi i hverdagslivet.

2009-05-14T00:59:00.010-04:00

I dag da jeg skulle ut og fly, så var det nokså mykje uvær rundt flyplassen, så instruktøren min sa det var opp til meg om vi skulle fly eller ikke. Etter å ha venta ein halv time, så hadde uværet blåst langt nok vekk til at vi kunne fly.

Vi starta opp og satte kursen ut mot Everglades der vi øver må manøvrene. Da vi var kommet ut dit så var det et uvær noka kilometer vestover og ett noka kilometer nord for oss, men det var rolig og fint der vi fløy og fint vær mellom oss og flyplassen. Etter å ha manøvrert litt rundt oppdaga vi noe intressant: på undersida av cumulus-skya som var på vest-sida så hang det noke som ligna på ein liten istapp. På engelsk heiter detta fenomenet "funnel cloud" som kan oversettes omtrent til trakte-sky.

Det er ein virvelvind som kan oppstå under torden-skyer, først er det bare ein liten tapp, så begynner den å strekke seg nedover. Hvis den når ned til bakken så kan den bli til ein tornado. Me holdt godt øye med den, for slike ting er ikkje noke en har lyst til å fly i nærheten av, men den holdt seg på god avstand heile tida. Ei stund rakk den helt fra skydekket på ca 3000' og nesten ned til bakken før den gav seg litt etterhvert.

Egentlig er det nokså morro å få sett slike ting som en lærer om i meterologien, hadde faktisk ikkje trudd jeg skulle få sett det noen gang.

Dette bildet er av ei funnel-cloud som er nokså lik den vi så. De andre bildene er av ein kaldfront som kryssa over skolen i south-carolina ein dag, det er skjelden en ser så tydelige fronter, så det var også ein fin opplevelse.

Er vel litt nerdete å legge så merke til vær-fenomener, har gjerne blitt litt miljøskada av å gå på ein skole med nesten bare gutter der en snakker om nesten bare fly og fly-ting.

Da mannen skulle stelle hjemme

2009-05-11T02:12:00.005-04:00

Nå føler jeg meg litt som mannen som skulle stelle hjemme: Dagens oppgave var å vaske uniforms-skjortene mine.

Og i motsetning til heime så er det inget magisk mellomledd mellom skittentøy-kurva og haugen med reine klær. Her må en bruke vaskemaskin med alle de valga det medfører.

Siden det var uniforms-skjorter som var dagens oppgave og de helst skal være kritt-hvite, brukte jeg noe som heter bleach i tillegg til vaskepulveret. (bleach er nok stort sett klor, for det lukter svømmehall) Som det miljøbevisste (kansje mer latskap i dette tilfellet) mennesket jeg er så tenkte jeg at en kunne jo ta fleire i ein smekk, så det gikk også inn ei dongeri-bukse, noen lyse boksere og ei linskjorte som jeg er nokså glad i.

Alt sammen gikk inn i maskina sammen med riklig med klor og vaskepulver, så var det bare å gjøre andre ting.

Da det var på tide å ta ut av maskina fikk jeg meg en overaskelse: det var ei skjorte der med ei uvanlig stygg, skimrete orange farge, jeg eier ikke engang noe som ligner! Men da jeg tok ut resten så så jeg at resten hadde grønne striper, akkurat som god-skjorta mi!

Så nå sitter jeg her med ei skjorte som ikke ser ut og funderer på om jeg kansje skal legge den i ei bøtte klor-vann eller noe for å bleke resten også. Noen som har noen gode tips?

Instruktør-utdannelse

2009-05-08T15:51:00.003-04:00

Tenkte det kunne være greit å forklare litt om hva instruktør-utdannelsen går ut på. Er jo fort gjort for meg å tenke at det er en selvfølge, men for å ikkje forvirre folk, så kommer det ein kjapp gjennomgang:

Det er hovedsaklig tre nye ting som en må lære seg for å bli ein dugandes instruktør (og stå eksamen)

1: Teori, me må lære oss eindel ny teori, blandt annet pedagogikk og litt psykologi. I tillegg så må en lære seg å undervise teori, så me har hatt nokså mange timer i klasserom der me underviser ein instruktør og så går han gjennom hvordan undervisninga vår var etterpå. Er faktisk ikkje så værst å stå forrerst i et klaserom og lære vekk noe en er interessert i.

Vi må også lese opp på all den teorien vi har hatt til tidligere sertifikater, for vi må kunne den på rams både til eksamen og nåe framtidige elever har spørsmål om ting.

2: Lære seg å fly fra høyre setet i flyet. Til nå i utdannelsen så har vi sittet i venstre setet siden alle instrumentene og slikt er plasert rett foran venstre setet, men når vi skal øve på å instruere så må en sitte i høtre setet. Sjølve flyginga er nokså lik fra begge setene, det er litt forskjellige blindsoner, instrumentene er langt vekk og det er litt missvising siden en ser dem fra soden. (Det er derfor passasjerer i bil ikke skal klage på farta, hvis det ser ut som 120 fra passasjer-sida, så er det kansje bare 80 når en ser det fra fører-setet ;)

Det som er utfordringen med å fly fra høyre-setet er takeoff og landing. Alt ser veldig forskjellig ut! Når en flyr fra venstre sida så har en "panseret" fram og litt til høyre, når en bytter sete så ser det plutselig veldig feil ut og en prøver få rett "utsikt" heilt automatisk. Så det blir fort til at en trykker inn ein heil del sideror i den siste delen av landinga og lander sidelengs. De første landingene fra høyre-setet er nokså tragiske.

3: Lære seg instruere mens en flyr. Det siste nye området er lære seg å snakke og forklare mens en gjør manøvrer, landinger og takeoffs. I teorien skal det ikkje være så vanskelig, men det er litt av en utfordring i praksis. En skal sitte og forklare alle faktorene som inngår i hver manøver uten å gjøre det unødvendig komplisert mens en gjør manøvren selv, seinere så er det instruktøren som flyr og jeg må sitte og instruere. Det kan være nokså vanskelig, siden instruktøren bevist utnytter ethvert smutthull i forklaringene mine og gjør det værste ut av det, han prøver vel å vise hvordan det er å fly med en heilt fersk elev.

Dette var ein kjapp gjennomgang av hva det er jeg driver med om dagene. Det blir som regel ein flytur og ein heil mengde lesing hver dag.

Nesten seilfly

2009-05-07T01:32:00.003-04:00

Nå på tirsdag hadde jeg en fin opplevelse: vi fløy ut til everglades der vi øver på manøvrer og slikt, alt var egentlig heilt rutine.

Så skulle vi øve på "steep spirals" som er en manøver der en setter motoren på tomgang og seiler nedover i en krapp spiral. Grunnen til at vi må øve på det er at det er veldig praktisk hvis vi får motorstopp over et sted der det er fint å nødlande, for da kan en bare seile ned mens en holder seg over samme området, så roter en seg ikke bort.

Slik vi gjør det så flyr vi tre fulle sirkler med 30++ grader "bank" (vinklen mellom vingen og horisonten når en svinger)

Det var som sagt ein heilt vanlig dag på skolen og jeg posisjonerte meg og satte igang.

Satte motoren på tomgang og begynte å sirkle, men flyet ville ikke synke! I løpet av den første halvanen runda sank det bare 150', har aldri vært borti noe slikt før. Da alle tre rundene var fullført så hadde vi sunket ca 500' mot omtrent 2500 til vanlig.

I flyet er det et instrument som heter VSI, vertical speed indicator som viser hvor fort en stiger eller synker. Den sto rundt 0 og til tider på pluss-sida mens vi sirkla rundt (litt på minus sida også innimellom, men det er jo eldig normalt når en flyr uten motor. Hadde vi flydd 152en istedefor 172en så kunne vi kansje ha klart oss helt uten å miste høyde.

Forklaringa på åssen detta kunne gå til er ganske enkelt at vi havna midt inne i en oppvind under ei cumulus-sky. På ein normal flytur der en flyr rett fram ville det bare kjennes ut som turbulens, men når me sirkla rundt inni den så var det rolig og fint.

Det er slike øyeblikk som det der som gjør flyginga verdt det- dét og bra landinger!

Eksamens-nerver

2009-05-04T18:03:00.002-04:00

Før hver eksamen/fagprøve/oppflyging så er jeg noe helt sykt nervøs.

En skulle tro at etter 17 eksamner på videregående, en på ungdomsskolen, ei to ukers fagprøve, seks teori-eksamner så langt i flyger-utdannelsen og fire oppflyginger så skulle det ha blitt rutine etterhvert, men den gang ei. Jeg er fremdeles kjempenervøs enda jeg ikke engang har fått en dato for oppflyginga til instruktør-lappen, bare ein pekepinn.

Får prøve å ikke la det ta helt overhånd.

Drømme seg vekk

2009-05-02T00:37:00.008-04:00

I kveld har jeg sittet og drømt meg vekk; jeg har lyst til å bygge meg et fly!

Etter litt leting rundt på nettet fant jeg et perfekt et, det er en trekonstruksjon som en kan bygge med normale snekkerverktøy.

Det har 40-50 hesters motor og cruiser på rundt 100 km/t. Bensinforbruket er på bare 8-12 liter i timen, så en kunne jo faktisk fått råd til å fly eindel.

Dette flyet fungerer like fint på ski, flottører og hjul, tenk for ein bevegelsesfrihet!

Vingene går an å ta av og på rimelig lettvint, så en kan ha heile flyet i ein litt stor bilhenger og ta det med hvis en vil på ferie.

Det beste av alt er at det ikke er så veldig dyrt å bygge det heller, er betydelig billigere enn en bil, så det er kansje håp ein eller anna gang:)

Ferdig med slipstvang

2009-05-01T09:40:00.001-04:00

Fikk ein gledelig nyhet i går: fra og med 1. Mai er det ikke lenger påbudt med slips på skolen, er vist noe med de offisielle slipsreglene.

En får glede seg over de små tinga.

Ut på eventyr igjen

2009-04-28T13:48:00.004-04:00

I går fant Yoni og meg ut at det var på tide å ut på litt eventyr igjen. Dagens oppgave var å komme ett skritt nærmere cowboy-tilværelsen (han har veldig bestemte meininger om at når en bur i USA, så må en bli cowboy og det inkluderer å: kjøpe hatt og boots, lære å ri og å skyte med winchester og revolver)

Vi fant ein rideskole, men det var ingen folk der. Er nesten merkelig hvor skummelt det er å gå inn på andres eiendom her borte, folk er veldig glad i privat eiendomsrett og retten til å forsvare den.

På vei opp til rideskolen hadde vi et lite eventyr: vi stakk innom ein aligatorfarm. Problemet var at detta skulle være lavbudsjetts-tur og det kosta penger.

Då me spurte ei av vaktene om å mykje det kom til å koste så lente han seg litt over mot oss og sa: "hvis dere later som om dere allerede har vært på tur med sump-båten så kan dere snike dere inn og se på aligator-showet" Me gjorde som han sa og sneik oss inn. Det var nokså morro! Var ein kar som gjorde alle mulige slags ting med aligatorene. Og så blei det jo litt ekstra spennende fordi me egentlig ikkje skulle være der.

Etter showet var ferdig fikk me lov til å ta bilder med ein aligator i nevane.

Meg med ein aligator

Dyrepasseren med ein aligator

Akkurat som på film

2009-04-26T02:36:00.005-04:00

Faiz (ein jeg deler leilighet med) og meg satt ute på verandaen og så på film i kveld, da det kom fire politibiler inn på området. Ei lita stund etterpå kom det ein politimann snikende forbi rett under oss med pistolen i neven klar til bruk. Trur faktisk det er første gang jeg har sett en pistol som er klar til bruk mot noke anna enn ein blink.

Lurer på hva det var for noe.

Heilt normal eller heilt gal

2009-04-23T01:26:00.003-04:00

Det er to ting som virker skremmende å ende opp som: heilt normal og heilt gal

Hvis en er heilt normal, så går livet med til heilt normale ting, det er sikkert fint det. En har en jobb, hus bil kone osv. og åra flyr, gjelda blir nedbetalt og en blir drevet med av resten av samfunnet. De gror fast. Til slutt ser en seg tilbake og innser at det var ok, livet er litt som et referat. Men en tenker: hva hvis...

På den andre side så har en de som er helt gale og kaster seg på ethvert påfunn. De gjør alt, men gjør det ikke lenge nok til å egentlig gjøre noe som helst. De blir rotløse. De har hatt skikkelig spennende liv, men når de ser tilbake så er det som ei novellesamling, bare enkeltstående episoder.

Tenk å klare å balansere på midten der et sted, å ha mål med livet som krever at en må ta valg som ikke er normale, ting som virker som galskap utenifra, men som fører mot et mål. Rett og slett å kunne ta med det beste fra både det normale og det gale.

Kansje en kan se tilbake på livet til slutt og se at det er blitt til en roman der historia vandrer hit og dit, men likevel har framdrift. Historien blir for stor til at en kan være hovedperson, men en føler ikke at en har blitt frarøvet noe. Følelsen en sitter igjen med er at en har fått noe verdifullt.

Sitte ute og snakke om natta

2009-04-21T03:23:00.007-04:00

Det å sitte og snakke lenge om natta er nokså fint, mye av det en tenker på om dagen blir mindre viktig, en blir litt mer filosofisk anlagt og åpner seg mer opp.

Eineste som mangla her var litt mindre lysforurensing og et bål, så hadde det vært heilt perfekt.

Nå har jeg akkurat kommet inn etter å ha tilbragt fire timer på verandaen der jeg snakka med en av de jeg deler leilighet med. Det er godt å bare kunne snakke slik mens stjernene skinner over oss.

Blei mye om kristendom og islam før vi begynte å snakke om Israel og Palestina. Interessant å høre ting fra en moderat muslims synspunkt.

Så på slutten kom en jo såklart inn på jenter og åssen det blir å bli gift en eller anna gang. Vi blei enige om at de ikkje er så lette å forstå seg på.

Bekymret

2009-04-19T05:44:00.006-04:00

Jeg er bekymret rett som det er, jeg er redd for å: ikke klare oppflygingene mine, hvor jeg skal bo neste måned, ikke få instruktørjobb, slite med teorien når vi kommer hjem, hvordan det skal gå med økonomien, ikke få jobb etterpå og diverse andre ting. En liten stemme inni meg sier: nå har du lagt gullegget, dette går aldri bra, slutt å drømme, du har ikke det som skal til, du er uheldig!

Det er ikke et at jeg går rundt og har konstant panikk, langt derifra! Men av og til så er det som om de kommer snikende, jeg tenker mer og mer helt til jeg får lyst til å bare reise hjem og være flymekaniker igjen. Jeg vet godt at det ikke er noen god plan, hadde vært passe bittert å jobbe på flyplassen hver dag mens klassekameratene jobber i lufta over meg.

Bekymringer blir som å la varmtvanns-krana stå og sildre litt heile tida, det er liksom bare ein ting i bakgrunnen, men når en går inn i dusjen så har en bare litt varmt vann igjen før varmtvanns-tanken blir tom. Å bekymre seg blir som å tappe ut energi konstant, så når en trenger overskudd til å gjøre det en skal gjøre, så er det lite energi å ta av.

Redsel er nyttig til tider, en får direkteinnsprøyting av adrenalin som gjør at ytelsen er på topp, sinne gir ekstra mot når det trengs (og når det absolutt ikke trengs) bekymring er annerledes, det finnes ikke noe positivt med den!

Men hva skal en gjøre med det? En kan jo følge rådet i Bobby McFerrin's sang "don't worry, be happy" Men en sang er et litt tynt grunnlag for å ikke bekymre seg. Heldigvis så er det en annen person som jeg stoler 100% på som har sagt mye av det samme:

Mat 6:34 Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Mat 6:31 Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med?

Luk 12:22 Han sa til disiplene: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for maten som dere må ha for å leve, eller for klærne som kroppen trenger.

Luk 12:25-26 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre?

Når til og med Jesus har sagt at jeg ikke skal bekymre meg, så er det vel strengt tatt på tide å slutte.

Nesten dramatisk

2009-04-18T23:45:00.004-04:00

Denne uka her har vært ei nokså interessant ei, jeg har faktisk vært vitne til ei flyulykke. Heldigvis så gikk det godt med begge de som satt inni flyet!

Det som skjedde var at vi sto på utsida av skolen et par stykk, så hørte vi et av multi-engine flya. Selv etter å ha vært over et par hundre timer i fly, så er det naturlig å snu seg når en hører et. Det så heilt normalt ut heilt til det var nede på rullebanen. Da det var ute av syne, så hørte vi noe bråk som ikke bråk som ikke er normalt. Det var understellet på venstre side som hadde klappa sammen. Vi sprang ut så vi kunne se bedre og der sto flyet, utafor rullebanen og hvilte på to hjul og en vingetipp. Det var nokså udramatisk, ikkje noke actionfilm-tøys med ildkuler og gnister (heldigvis)

Etter et par minutter var brannbilen der og ting begynte å roe seg ned litt. Både eleven og instruktøren kom ut for egen maskin og var heilt uskada.

Etter at flyet var blitt taua bort gikk vi bort til det og tok ein kikk, det var mindre skada enn forventa egentlig

kjennetegn på ein god jobb

2009-04-17T03:50:00.002-04:00

"arbeid er ikke først og fremt noe en gjør for å leve, men noe en lever for å gjøre" -Dorothy Sayers

Det hadde vært nokså fint...

2009-04-15T23:38:00.003-04:00

å stjele et sjøfly.

Tenk å bare flydd det ut til ei eller anna lita karibisk øy og slått seg ned der. Så kunne en bygd et lite hus på påler litt utafor stranda med ei brygge på sida der flyet skal fortøyes. Huset skal ha: et omfattende bibliotek, soverom med dør rett ut i sjøen for morgenbad og stråtak.

Jobben kommer til å bestå i å fly turister rundt på øyhopping.

Trur det kunne vært et bra liv!

Eineste hinderet er å få seg til å stjele detta flyet, det står borte på flyplassen og frister hver dag.

Key west

2009-04-10T14:35:00.005-04:00

Sist fredag var me ein liten gjeng som var på vei til skinoen som begynte å snakke sammen om at me måtte finne på noke. Etter litt diskutering att og fram så blei me enige om å reise til Key west, ei øy som ligger ut mot Cuba, den er faktisk nærmere Havana enn Miami.

Så tidlig lørdags morgen reiste me utover. Det er alltid eindel som finner ut at det er lettere med godt sagt enn godt gjort, så me endte opp med å bare være to stykk som reiste. Yoni som er fra Frankrike og meg.

Det er ein veldig fin tur utover, en kjører ut ein mengde små øyer med bruer imellom, så Mexico gulfen og Atlanterhavet ligger på hver sin side. Den lengste brua er på 7 miles (rett over 11km)

Då me kom ut så var det først å legge seg i sola på stranda ei stund til me begynte å bli litt røde, så kjørte vi ned til byen ein tur og gikk rundt og var turister. Det er ein veldig fin by egentlig, det nærmeste jeg kan sammenligne den med er ei tropisk utgave av Risør. Det går høner løst i gatene, på alle hjørner er det små koselige kaféer og god stemning. (det er faktisk så god stemning at det bare er to politimenn som jobber der ettersom jeg har hørt) Vi fikk spist noe av den beste isen jeg har smakt, heimelaga og greier.

Sist gang jeg var der nede så fikk vi ikke sett huset til Hemingway, så det fikk vi heldigvis ordna på (må jo prøve å være litt kulturell)

Då det begynte å nærme seg kvelden så fikk vi sjekka inn på et ungdomsherberge og då oppdaga vi at vi hadde gått på ein smell: vi viste ikkje hvor bilen var parkert.. Vi er jo ikkje heilt dumme, så vi hadde funnet oss et fint landemerke, ein sigarfabrikk. Men det vi ikke tenkte på var at det var nokså mange sigarfabrikker der ute, så vi måtte bare gå rundt og håpe på å kjenne oss igjen etterhvert. Etter litt over ein time fant vi igjen bilen og fikk parkert nær herberget.

Vi sov på rom med ein riktig så trivelig engelskmann som var godt kjent der nede, så han tok oss med ut den kvelden. Yoni var trøtt, så han tok kvelden tidlig, men Engelskmannen og meg holdt det gående på ei trivelig lita bar med live-musikk. Vi blei sittende og snakke med ei dame som var av samme ulla som han: begge to hadde reist rundt i nesten heile verden. Hvelden gikk fort når en hørte på gode historier fra alle plassane de hadde vært. Utover kvelden la jeg merke til to ting som var nokså komiske: ettersom de drakk mer og mer kommenterte de mer og mer på hvor heldig jeg var som ikke drakk (hvis de er så misunnlige, så er det vel bare å stoppe) Den andre tingen var at det var jeg som blei regna som den etablerte til tross for at de var henholdsvis 10 og 20 år eldre enn meg.

Dagen etter så tok vi det nokså rolig, spiste ein god frokost før vi gikk på jakt etter postkontoret i over ein time. Da vi endelig fant det så kom vi på at det var Søndag, så det var stengt.

Så gikk turen heimover, fire timer i bilen tilbake til hverdagslivet.

Føflekken- kansje ikke mitt smarteste øyeblikk

2009-04-03T00:16:00.006-04:00

I dag hadde jeg ett av de heller spontane innfalla mine: det er ein føflekk som jeg har tenkt at kunne vært greitt å få fjerna etterhvert. Ikkje av kosmetiske grunner, men meir at den

(og resten av området) blir solbrent innimellom, og de sier jo at det kan føre til kreft på sikt. Her kommer min geniale løsning på problemet: gjøre det sjøl.

Første trinn: finne det som trengtes: skalpell, blad, nål, tråd, desinfiserende våtservietter og plaster.

2: sterilisere alt ved å gi det noen minutter i kokende vann.

3: vaske området godt med spritserviett og kutte ut heile greia, så finpusse litt på det for å få ut løse slintrer.

4: lure på om dette egentlig var særlig smart

5: vaske med spritserviett, hente fram håndarbeids-kunnskapene og sy igjen elendigheten

6: vaske en gang til med spritserviett og sette på plaster.

7: lure på hvor lang tid stinga skal sitte i og hvordan en skal holde det fint og reint fram til den tid.

Potet kanona

2009-03-29T03:01:00.007-04:00

I dag gikk jeg rundt og var småbekymra for om dette kom til å bli enda en kjedelig dag.

Men ut på kveldinga gikk jeg over til leiligheten til Arthur, Stian, Philip og Tom. Vi gikk bare rundt og tøysa ei lang stund, riktig så trivelig!

Tom og meg blei sittende og snakke om ting vi hadde funnet på som guttunger. Det var jo litt av hvert det, men det dreide seg mer og mer om potetkanoner. Etter å ha fått enda litt inspirasjon fra Youtube fant vi ut at her skulle det jammen lages potetkanon, her og nå.

Vi reiste til Wal-Mart og kjøpte inn de nødvendige råvarene: penner, to lightere (med elektrisk gnist-tenning) to små sprayflasker med noe jente-ting inni som vi helte ut, elektriker-tape og startgass:)

Så var det bare å sette den sammen:

1: slakte pennen, kutte av bunnen på flaska og slakte lighteren så en får ut tennings-enheten

2: tape nok runder med tape rundt pennen til at den akkurat passer inn i den avsagde bunnen på flaska

3: ta å rigge opp tenninga med to nåler stukket gjennom flaska som "tennplugg"

4: tape alt sammen sammen til en solid klump, bruk gjerne litt fantasi for å få den til å se tøff ut.

5: stapp inn en liten potetbit, spray inn bitte, bitte litt startgass, skru på korken og trekk i avtrekkeren. Hvis blandingsforholdet er rett så smeller det litt og poteta fyker ut med overaskende god fart.

Så var det bare å sette i gang med morroa, det blei skyting i lange baner, først på blink og til slutt lurte me oss inn på rommet til han eine karen og smalt ein potetbit mot han mens han satt ved dataen.

Det er vel viktig å slippe fram de litt mer barnslige sidene sine imellom og du så morro det kan være!

Dette må vel være god integrering, når vi tar second amendment så til oss at vi lager våre egne våpen:)

Multi-engine oppflyging

2009-03-25T17:25:00.005-04:00

I går (23mars) hadde jeg oppflyging i multien og besto:) Så nå har jeg den amerikanske varianten av det sertifikatet jeg ender opp med i Norge etter endt skolegang: CPL IR Multi

Dagen var omtrent som så: Først sto jeg opp altfor tidlig og tok buss (du, som jeg hater å ikke ha bilen på veien) bort til skulen så jeg var der kl. 7. Det blei ca ein time til å forberede meg der før eksaminatoren kom. Eksamniatoren var ein mann som heiter Brooks, han ligner faktisk veldig på Cristopher Walken. Han er kjent for å være nokså streng, men det gikk jo godt.

Føtrst var det litt papirarbeide før me kunne begynne med den muntlige utspørringa. det var eindel vanskelige spørsmål, den positive delen var at Brooks liker veldig godt å snakke, så han snakka mesteparten av tida, ikkje meg imot.

Så var det flyginga, først måtte jeg gjøre en preflight (sjekke at flyet er i god stand, så en ikkje får seg ein overraskelse i lufta) og fylles opp med bensin, det var ca halve tanker, så me fylte på 200l (dette flyet bruker 75 liter i timen)

Me tok av fra North Perry og klatra opp til 3500 fot på veg ut mot Everglades. Vel ute så starta det med slowflight, der en flyr så seint flyet kan fly, deretter gikk vi rett over i en power off stall som består i å fly så seint at flyet ikke klarer å holde seg oppe lenger, han ville faktisk at jeg skulle inn i en full stall som betyr at flyet begynner å dette ned så smått før jeg fikk rette opp igjen. Så var det en power on stall som er en simulasjon på at en stiger for bratt etter takeoff og mister farta så flyet vil dette ned igjen.

Da jeg var ferdig med alt dette var det tid for VMC demonstrasjon som går ut på å fly på bare en motor seinere og seinere til flyet mister retnings-stabiliteten og vil svinge på egenhånd. Så var det tid for steep-turn, to 360 graders svinger med 50 graders vinkel på vingene, morro, men litt tungt.

Etter det simulerte vi en motorbrann, så jeg måtte skru av og starte opp ene motoren i lufta. Rett etter "brannen" måtte jeg ta en emergency decent der en stuper nedover så fort flyet tåler, det er morro det:)

Så var det tid for den vanskeligste delen: han satte den ene motoren til tomgang, så måtte jeg gjøre en instrument-landing på bare en motor. Vi taksa tilbake og gjorde en kortbane-takeoff der jeg "mista" motoren på ca 200 fot mens vi klatra ut, så var det en da en landing med bare en motor, enda en takeoff der jeg mista motoren og så satte vi nesa mot North Perry igjen. Siste landinga mi var ei kortbane-landing. Rett etter flyet var parkert snudde han seg mot meg og sa: "you passed" enkelt og greit.

Så var det inn og gjøre unna det siste papirarbeidet før han klipte av hjørnet på det gamle sertifikatet og gav meg et nytt et.

Det papiret jeg holder i høyre handa er multi-engine sertifikatet mitt.

Grunnen til at vi gjør så mange "skumle" ting er enkelt og greit fordi vi skal være istand til å håndtere det på en trygg måte hvis uhellet skulle være ute i virkeligheten. Det å fly et tomotors fly er veldig rett fram så lenge en har begge motorene og veldig trygt siden en kan fortsette til en flyplass og lande på bare en motor.

Dere får tåle at det blir litt flysnakk innimellom, det er jo tross alt en flyblogg:)

By-fossiler

2009-03-23T00:22:00.007-04:00

Her er avtrykk av et blad og ein frosk som har fallt ned i den våte betongen da da støpte fortauet.

Klikk på bildet for større utgave